Godt Nytt År – eller?

Jeg mener å huske at ikke like mange gikk samme vei tilbake. Gjengen fra Tinnheia hadde av uklare grunner feiret nyttårsaften i Suldalen. Kanskje skyldes min manglende oversikt at jeg selv var en av gjengen - og ikke helt edru den natta.

Det skulle vise seg å bli et tidsskille. Det kommende året ble mange kristne under en vekkelse. Den gang betydde det totalavhold – også på andre områder av livet – til man var gift. Og giftemålene kom tett som hagl. Jeg har også et vagt minne om at det var den natta flere av oss havnet i fyllearresten, så la oss si at det stemmer.

Nyttårsaften har alltid handlet om fest og moro. Man tar farvel med det gamle året og ønsker det nye velkommen med bobler, latter, klemmer – og en viss nervøsitet over hva som venter. Med årene kommer også en form for nøkternhet. I mitt tilfelle har de siste nyttårsmarkeringene alltid bestått av sigar, ABBAs «Happy New Year» og sjeldent mer enn et glass med bobler. Og så melder spørsmålet seg: Har vi egentlig grunn til å feire?

Det har gått over førti år siden turen til Suldalen. Til tross for helseangst og et langt steg inn i synkealderen – der det ikke lenger går over – er det ikke min egen framtid som uroer mest, men samfunnsutviklingen. Krigene fortsetter. Vår egen statsminister la rett før nyttår planer for krigsevakuering. Ulikhetene øker, også her i et av verdens rikeste land. Også denne julen har vi sett vanlige mennesker stå i matkø. Vi har fått mildere vintre, men kaldere hjerter. Språket er blitt hardere, mer uforsonlig. Demokratiet vi har vært stolte av, er under mer press enn noen gang. Mistilliten til politikere og institusjoner vokser, og ingenting tyder på at det vil snu.

Dag og Tid skrev nylig at Norge nærmer seg 500 milliardærer. Samtidig sitter noen av oss og teller kroner for å få kjøpt nødvendig mat. Problemet er ikke milliardærene i seg selv, men forskjellene de representerer – og ikke minst maktkonsentrasjonen som følger med. Samtidig aner vi en teknologisk utvikling vi ikke helt ut forstår – og som kan se ut til å være ute av kontroll. Ikke minst gjelder det kunstig intelligens. Naturkatastrofer som flom og skred blir det flere av, og individualismen og pengene styrer i økende grad samfunnsutviklingen. Jo mer digitale og individualistiske vi blir jo mer ensomme blir vi, for det er kontakten mellom oss om mennesker som skaper mening med tilværelsen.

Tidsånden er mørk. Journalist i danske Weekendavisen, Christian Bennike, er dyster om framtiden i sin bok En gang troede vi på fremtiden. «Jeg er et barn av optimismen, men lever nå i pessimismens tidsalder,» skriver han.

Bennike er relativt ung, født i 1986. Han peker på hvordan vesten – og særlig Danmark – på få tiår har gått fra framskrittstro til uro: politisk polarisering, flyktningestrømmer, pandemi, krig i Europa, inflasjon, energikrise, tap av naturmangfold og fall i reallønn.

Det samme merker vi altså her hjemme. Pessimismen brer seg i hele Norden. likevel må vi lete etter spor av håp.

Noe av det mest alvorlige, etter mitt syn, er likevel tapet av identitet, historie og åndelig forankring. Vi river ned historiske bygninger, bygger ned natur og fjerner tradisjoner som har vart i hundrevis av år. Den danske historikeren Michael Böss beskriver i boken Det demente samfund en samtid med et stadig løsere forhold til fortiden – og uten tydelige visjoner for fremtiden. Et slikt samfunn trues av historieløshet, skriver han. Det er vanskelig å se at det kommende året vil bringe noe annet enn ytterligere tap.

Vi skroter også verdier – ikke minst de kristne – og sitter igjen med lite som binder oss sammen. Forfatter Birger Emanuelsen har skrevet om oppveksten i bibelbeltet, preget av dugnadsånd og ansvar for hverandre, «før kristendommen gjorde knefall for individualismen.» Det handlet om godhet – et ord som i dag virker like fremmed i samfunnet som begrepet synd. På et vis henger de sammen. Det er en synd å ikke hjelpe. Det betyr ikke at ingen hjelper, men fellesskapet er blitt svakere.

Tenk om vi kunne børste støvet av det vakre ordet godhet i det nye året?

Et nytt år er alltid et møte mellom nær fortid og ukjent framtid. En ubehagelig mellomtilstand. Samtidig er nyttår uløselig knyttet til håp. Vi sier «Godt nytt år» fordi vi må tro på at noe godt ligger foran oss. likevel vet vi som har levd en stund at verden er blitt mer skranglete og uoversiktlig. I det nye året vil skranglinga fortsette.

Heldigvis har mennesker en evne til å finne mening i det nære. Vi elsker – og blir elsket. Begge deler er nødvendig, men det å elske er det største. Når vi elsker, går vi ut av boblen, tar risiko, uten garanti for å få noe tilbake. Det er kanskje nettopp dette som holder oss levende.

Teologen Dietrich Bonhoeffer – som ble henrettet av tyskerne på krigens siste dag - kalte optimisme «en kraft til å håpe der andre resignerer». Håpet er tvilerens venn.

Nyttårsaften den gangen på Tinnheia ble et tidsskille. Mange av oss oppdaget i det nye året et håp utover dette livet. Et håp forankret i både kjærlighet og tro. Selv om troen kan være vanskelig å bære, lever vi videre i håpet.

Finn Skårderud har i Samtiden vist til filosofen Matthew Ratcliffes begrep «eksistensiell fortvilelse». Jeg tror mange kjenner på nettopp dette når vi går inn i 2026.

Da kan det være verdt å minne om det gamle bibelordet – enten vi tror eller ikke:

Størst av alt er kjærligheten.