Gjør vi skolen friere, kan trolig bruken av ADHD-medisiner gå ned

KRONIKK: 5,5 prosent av norske gutter og 3,5 prosent av jentene bruker ADHD-medisiner: Er det barna som er problemet – eller er det skolesystemet og samfunnet som har mistet retningen?

Hvorfor må så enormt mange barn medisinere seg for å være «normale» i skolehverdagen? Kan det være noe ved skolen som er feil? Foto: Shutterstock

Skolen burde være til for barna. Den burde hjelpe dem med å finne sin plass i livet – ikke nødvendigvis gjøre livet enklere, men meningsfullt, rikt og utfordrende. Den burde styrke barnas muligheter til å bidra i samfunnet på sine egne premisser når de vokser til. Men i praksis opplever mange barn at skolen først og fremst er et sted de blir disiplinert, målt og kontrollert. Undervisningen framstår som stadig mer ensrettet og instrumentell. Men hvorfor skal barna egentlig lære det samme, på samme tid og på samme måte? Friheten i skolen – den som kunne rommet mangfoldet i barns utvikling – ser for mange ut til å være en illusjon.

Produserer skolen ADHD?

ADHD kalles en nevrobiologisk forstyrrelse, altså en tilstand med røtter i hjernens funksjon og struktur – selv om det ikke finnes forskningsmessig belegg for at tilstanden har et biologisk utgangspunkt. Men det er allikevel en klar tendens når symptomene melder seg: Vi leter etter løsninger i barnets hjerne, i barnets kropp og i barnets oppførsel – sjelden i rammene samfunnet setter for barnas liv.

ADHD-komplekset burde kanskje ikke betraktes som en sykdom i det hele tatt, men heller som en samling atferdstrekk som mange deler – som noe dynamisk, noe som er i bevegelse gjennom livet. Det forandrer seg. Det uttrykker seg forskjellig i ulike miljøer. Og likevel behandler vi det som en entydig, medisinsk størrelse.
I 2004 var tallet på brukere av ADHD-medisiner i Norge 11 879. I 2023 var tallet over 95 000. Det finnes neppe en tilsvarende økning i «nevrobiologiske avvik».

Ritalin og andre ADHD- medisiner har utvilsomt effekt på adferd. Det finnes barn som får det bedre, som får ro, som blir tryggere. Men det finnes også en annen virkelighet: Medisinene forbedrer sjelden barns kognitive eller akademiske prestasjoner. De korrigerer adferd, de gir ikke økt læring. Og de svarer ikke på det underliggende spørsmålet: Hvorfor må så enormt mange barn medisinere seg for å være «normale» i skolehverdagen? Kan det være noe ved skolen som er feil?

Umodenhet som avvik

Skolen har gjennomgått store endringer de siste tiårene. Seksårsreformen i 1997 ble lansert som et barnehageår flyttet til skolen, som en tilvenning, men det ble aldri slik. Det ble mer skole – med krav, stillesitting og kartlegging. Kunnskapsløftet i 2006 kom som et svar på dårlige PISA-resultater, og resultatet ble enda mer klasseromsundervisning, mer standardisering, mer testing. Barna begynte tidligere, fikk lengre skoledager og fikk mindre bevegelse. Fra 1998 til 2008 økte skoletiden med over 1300 timer. Mest i småskolen. Mest i matte og norsk. Samtidig ble undervisningstiden mange steder forlenget – skoletimene ble rett og slett lengre.

Barn modnes i ulik takt – det vet vi. Fysisk ser vi det helt tydelig, men psykologisk og sosialt overser vi det ofte. Umodenhet er ikke en diagnose eller et avvik. Det er en naturlig del av det å være barn i utvikling. Likevel blir seksåringer – som nesten per definisjon oppfører seg som om de har ADHD hele gjengen – plassert i klasserom hvor de må sitte stille i lange økter, følge instruksjoner, prestere og vurderes.

De barna som virkelig trenger hjelp, bør få både grundig utredning og medisiner om nødvendig. Men det er ikke disse barna det blir flere av i ADHD-statistikken, noe Henriette Kirkaune Sandven påpeker i sin bok Diagnosefellen (2025). Det er de andre, de som i økende grad blir klassifisert som «unormale» fordi de ikke passer inn i et stadig smalere normalitetsbegrep det blir flere av.

ADHD-diagnosen ser ut til å si mer om kravene samfunnet og skolesystemet stiller til barn, og hva slags barn som tåles, enn om barnas individuelle utfordringer.

En steinerskole uten Steiner

Kanskje trenger vi å tenke helt nytt om hva en skole skal være? Det må åpenbart være et rammeverk som sikrer at alle lærer å lese, skrive, regne og forstå det grunnleggende ved verden. Men mye kan læres i ulik takt og på ulike måter. Det finnes mange veier til målet, og det bør sannelig finnes mange mål også. Dytt mer frihet inn i skolen, la ulike og konkurrerende pedagogiske modeller leve side om side. Et sted å hente inspirasjon kan være Steinerskolen – og da tenker jeg ikke på det idémessige utgangspunktet – fordi den representerer en friere skolemodell som blant annet vektlegger lek, bevegelse, praktisk læring, estetikk og relasjonell kompetanse. I dag sitter fellesskolens barn mer stille enn noensinne – og det i en alder hvor kroppen skriker etter å løpe, klatre og utforske. Bevegelse og aktivitet må tilbake som en grunnpilar i skolen, ikke bare fungere som pynt på timeplanen. Steinerskolen svarer ut mye av dette.

Fellesskolen må simpelthen slippes fri. Skolen må tilpasses barna og ikke omvendt – og slik vil kanskje bruken av ADHD-medisiner i landet synke samtidig.