At Israel bedriver massakrer mot sivile i en skala som ikke er demokratier verdig, skal ikke være unntatt kritikk.
Publisert: 18.11.2024 20:00
Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
I en kronikk om Novemberpogromen (Krystallnatten) skriver tidligere leder i Det mosaiske trossamfunn Ervin Kohn:
«Vi merker det daglig i den antisemittiske israelkritikken. Selvfølgelig er kritikk av Israel legitimt. Demonisering av Israel er antisemittisk. Demonisering innebærer å tillegge landet, og i forlengelsen alle jøder, onde hensikter, som å ønske å drepe barn eller karakterisere jødene som barbariske. For den som kjenner antisemittismens lange historie, er dette blodanklagen i ny drakt.»
Vi er enige med Kohn i at det fortsatt er viktig å markere Krystallnatten, og at det også er viktig å være klar over antisemittismen i samfunnet og særlig i vårt flerkulturelle samfunn. Det viser tydelig den nye handlingsplanen mot antisemittisme (gjelder for 2025 til 2030), som ble presentert 11. november. Vi har alle et ansvar for å bekjempe antisemittismen. Vi støtter også opp om mange av tiltakene som er foreslått i handlingsplanen.
Nødvendig og viktig
Krystallnatten og lignende pogromer kulminerte i nazistenes industrielle folkemord (holocaust) mot europeiske jøder. Det er nødvendig og viktig å minnes nettopp dette for å motvirke at slikt aldri skjer igjen.
Før denne katastrofen var folkemordet på armenerne ferskt i minnet. Det viste nettopp at finnes det ikke en konsensus om hva som er galt, så vil det gå virkelig galt. Derfor har man i dag internasjonale konvensjoner og regler – til og med i krig.
Lærdommen fra dette ble brukt som moralsk og juridisk rettesnor da Europa igjen ble vitne til fascismen og etnonasjonalismens brutaliteter på Balkan så sent som på 1990-tallet. Blant annet i etterkanten av folkemordet i Srebrenica i 1995. Men både med Srebrenica og folkemordet i Rwanda som fant sted på samme tid – ble det tydelig at det internasjonale samfunnet igjen hadde mislyktes i å stoppe slike forbrytelser mot menneskeheten.
Spenner ben på egen argumentasjon
Kohn prøver å sette likhetstegn mellom det han kaller for «demonisering av Israel» og «antisemittisme». Her er vi uenige. Kohn spenner ben på sin egen argumentasjon når han ikke skiller mellom hard kritikk av en stat og demonisering av en befolkning.
Er det for eksempel muslimhat å fremme kritikk av Iran eller Saudi-Arabia? Eller er det hat mot hinduer å kritisere India? Er det russofobi å kritisere Russland? Eller sagt på en annen måte: Går det ifølge Kohn an å demonisere Iran, Saudi-Arabia, Russland og India også, eller gjelder dette bare Israel?
Noen dager før Kohn kronikk ble publisert, kunne FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) bekrefte at nærmere 70 prosent av de 8000 første som ble drept i de israelske angrepene i Gaza, var barn og kvinner.
At Israel bedriver massakrer mot sivile i en skala som ikke er demokratier verdig, skal ikke være unntatt kritikk. Mener Kohn at å påpeke slikt er demonisering?
Kollektiv straff og folkemord
Flere anerkjente og seriøse internasjonale organisasjoner har i over ett år advart mot Israels handlinger og hva de kan medføre. De har underveis advart om og beskrevet volden og krigsforbrytelsene. De har talt og bevist utallige ganger, ofte også med direkte bevis fra israelske soldaters private kontoer på sosiale medier.
Rapporter på rapporter har konkludert med at dette er kollektiv straff av den palestinske sivilbefolkningen og sannsynligvis et pågående folkemord.
I midten av november ble to rapporter publisert og offentliggjort. Den ene rapporten er skrevet av Human Rights Watch og er på 150 sider. Den viser tydelig at det Israel driver med, kan kalles etnisk rensing. Den andre rapporten er fra FN (spesialkomité, OHCHR) og går langt i å kalle det som skjer, for et folkemord.
Utsulting, apartheid og tortur
Kohn snakker om begrensninger av ytringsfriheten, og at disse er nedfelt i loven. Det er riktig – og et viktig vern mot nettopp å dehumanisere folk, for vi vet hva som skjer når dette får pågå ukontrollert.
Det er imidlertid et stort hopp fra å etterleve disse verdiene til å beskytte en stat mot det Kohn kaller for «demonisering». Det vil si kritikk av bombing av sivile, utsulting, apartheid, okkupasjon, annektering av land (senest deler av Nord-Gaza), systematisk fengsling uten lov og dom og tortur av fanger.
Så da gjentar vi vårt spørsmål: Er alt dette «demonisering av Israel» eller fakta om en stat som begår uhyrligheter i skrivende stund?