Gamle sirkushester i ny manesje

Bakom lå forholdet til EU. Selvsagt. Innføringen av tre EU-direktiver fikk det til å flyte over for EU-motstanderen Trygve Slagsvold Vedum. Det eneste overraskende i dette er tidspunktet. Like før starten på valgkampen før høstens stortingsvalg. For med en slik skilsmisse friskt i hukommelsen skal det bli vanskelig å overbevise kritiske velgere om at et samarbeid mellom Senterpartiet (Sp) og Arbeiderpartiet (Ap) er et stabilt og styringsdyktig regjeringsalternativ. Det skader begge partier.

Men på kort sikt vil det først og fremst belaste Ap og Jonas Gahr Støre. Fordi det er han og hans parti som nå mot Sps ønske har godkjent de omstridte EU-direktivene. Som Støre utmerket godt visste ville kunne føre til regjeringskrise. Likevel valgte han å gi etter for trykket fra EU om å redusere køen av EU-direktiver liggende til godkjenning. Kanskje visste han noe som ingen andre visste? Og kanskje mente han at ved å riste av seg Sp ville sannsynligheten for et godt valgresultat forbedres?

Det vet bare Støre og hans nærmeste. Men Sp har nå fått en vitamininnsprøytning med et kraftig hopp på meningsmålingene. Velgerne har imidlertid kort hukommelse, og hvor lenge medvinden vil vare er usikkert. Det avhenger nok av to forhold. Minst. For det første vil utviklingen i det internasjonale politiske klima etter innsetting av Donald Trump som amerikansk president ha betydning. Vil for eksempel Trumps trusler om innføring av toll på import av europeiske varer til USA smitte over på Norge? Som ikke er EU-medlem. Og med en noenlunde balansert handelsbalanse til USA burde Norge ikke automatisk være omfattet av den amerikanske tollen. Hvis den kommer.

Og for det andre vil det ha betydning hvordan Støres rene Ap-regjering fremstår uten Sp på lasset. Energipolitikken blir trolig den viktigste saken frem mot valget. Det er for eksempel en offentlig hemmelighet at særlig i og rundt Oslo-gryta har partiets forhold til Sp vært betent. Bruddet med Sp kan derfor gi Ap ekstra vind i seilene, og når partimaskinen har fått dampen opp, kan det bli krevende for Sp å holde på oppslutningen frem mot valget.

Og så kommer vi ikke utenom Støres regjeringskabal. Nå er åpenbart tiden inne for nye talenter i kombinasjon med gamle «travere». Det er rutinerte «sirkushester» som aner duften av sagmugg i den politiske manesjen, og som fortsatt har lyst til å trave. For det Støre nå trenger er ikke bare fornyelse, men også politikere som ikke har behov for opplæring. Da kom Jens Stoltenberg svevende som en reddende engel. Ferdig i NATO, med de beste forbindelser på begge sider av Atlanterhavet og ledig på markedet. En erfaren og stødig finansminister kan Støre og Norge dessuten ha god bruk for. Om ikke annet enn for å holde styr på oljefondsjef Nicolai Tangen og hans ulike ideer!

Stoltenberg er vant til å være i begivenhetenes sentrum, og han er god til å kaste glans over det han holder på med. Men om han klarer å holde seg i bakgrunnen for å la Støre skinne som regjeringssjef er mer usikkert. For Jens Stoltenberg er ubetinget Norges mest internasjonalt kjente nålevende politiker. Det er derfor fort gjort for media og andre å heller fokusere på ham enn på Jonas Gahr Støre. Som er den som må lede Ap til valgseier. Men begge er godt voksne, og burde kunne samarbeide tett frem mot valget.

Og bakom lurer Trond Giske og hans politiske trøndergerilja. Dette kan altså bli riktig lystelig!