Debatten bør handle om hvordan vi kan ivareta både rovdyr, andre arter og matproduksjon uten at bøndene blir taperne

Kampen mot rovdyra har vært lang, også i kristiansandsområdet. I ei bygdebok fra Finsland kan vi lese om Søren i Fleskåsen. På begynnelsen av 1800-tallet felte han en mengde rovdyr, deriblant 7 ulver, flere bjørner og over 400 rever. For innsatsen fikk han hedersnavnet Revesøren. Historien om Søren er en av mange historier som viser at det var mye rovdyr i området, og at rovdyrjegere ble hedret.

På 1800-tallet ble uregulert jakt og store rovdyrbestander utpekt som årsak til at Norges hjortevilt forsvant. Rovdyra tok også mange husdyr. Samtidig startet store strukturelle endringer i landbruket. Sauenæringen vokste fra rundt 1 million sauer i 1835 til nærmere 1,7 millioner ved utgangen av 1875. Lam på beite kom trolig i tillegg.

I 1845 ble det bestemt at rovdyr som truet hjortevilt og beitenæringen, skulle utryddes. «Lov om udryddelse af rovdyr og fredning af andet vildt» ble innført. Samtidig startet offentlige skuddpremiekampanjer, som varte langt inn i neste århundre. Slik ble rovdyra utryddet fra store områder. Beitenæringen tok områdene i bruk, og hjorteviltbestandene vokste. Fra et selvforsyningsperspektiv er det lett å se på utviklingen som positiv, særlig på 1800-tallet. Mennesket vant over naturen, og det var et gode.

Et heiområde som nærmest ble rovdyrfritt, var Setesdals-, Sirdal- Åseral og Ryfylkeheiene. I tidsrommet fra 1908 til 1927 ble det i dette området utbetalt skuddpremier for 7 bjørner og 21 jerver. Senere var det i samme område omfattende skuddpremiekampanjer på rev. Området der de fem jervene nylig ble felt, tilhører altså et område hvor beitenæringen historisk har blitt prioritert.

Rovdyr i naturkrisen

Nå bør vi vite bedre enn å kjempe mot naturen. Dagens største utfordring er å redde den. Verden er i en naturkrise. Vår kamp mot naturen og hensynsløse fremferd har ført til at verdens arter og genetiske mangfold minsker i et tempo som overskrider jordas tålegrense. Konsekvensene er alvorlige. I dag utgjør vi mennesker og våre husdyr 96 prosent av den totale biomassen til alle pattedyr. Andre dyr, som elefanter, blåhval og mus, utgjør kun 4 prosent. Det er skremmende tall. For mange blir de store rovdyra, som vi så innbitt har prøvd å utrydde, selve symbolet på galskapen der vi mennesker utrydder art for art for å dekke våre kortsiktige behov. Da er det ikke rart at folk reagerer når fem dyr fra en jervebestand som i 2022 telte 351 voksne individer og klassifiseres som sterkt truet på rødlista, felles til fordel for 2 millioner sau og lam, som slippes på beite hvert år.

Likevel er det lett å forstå bøndene

Sommeren 2015 våknet jeg til nyheten om at en ulv var sett i nærområdet. På dette tidspunktet var våre dyr på beite. Selv om området er nært i luftlinje til stedet der Revesøren holdt til på 1800-tallet, var vårt eneste rovdyrtiltak revesikring av hobbyhønsene. Området var – og skulle være rovdyrfritt. Sauene gikk innenfor elektrisk sauenetting og i nærheten av hus. Ammekyrene var på skogsbeite. I løpet av én dag var det uansett lite vi kunne gjøre. Dyreflokken var alt for stor. Så kom natta. Den natta vil jeg huske til jeg dør. Mørke, rauting, bjeller, frykt, maktesløshet! Dagslyset kom, og alle dyrene våre var i live. En bonde på den andre sida av bygda var ikke like heldig. Opplevelsen gjør at det er enkelt å forstå bøndenes fortvilelse når rovdyr herjer i dyreflokken. Det er også enkelt å huske hvor lite tid jeg brukte på å reflektere over hvorfor debattfrontene er så steile.

Dagens landbruksstrukturer er ikke naturgitte

Mengden husdyr er kanskje det største hinderet for tiltak som ivaretar både rovdyr og bønder. Her er gamle tankemønstre en del av utfordringen. Det fremstår som en vedtatt sannhet at landbruksnæringen stadig må vokse og effektivisere, og at rovdyra er fienden. Hele vår kultur er bygd opp rundt en fortelling om at stadig vekst er et gode. At det finnes grenser for hvor mye vi kan effektivisere uten å påvirke natur og mennesker negativt, blir ofte skjult. Forholdet mellom effektivisering og økonomi går heller ikke i hop. Dagens bønder driver mye større gårder og har mange flere dyr enn før. For mange av disse menneskene fremstår valget om å la rovdyra leve som et valg om å legge ned driften, gi slipp på egen identitet og kanskje personlig konkurs.

Kan løsningen på rovdyrdebatten finnes i landbrukets strukturelle rammer? For vi trenger rovdyr i Agder, som Tor Punsvik fra Naturvernforbundet nylig forklarte i en velskrevet kronikk. Men vi trenger også norske bønder og norsk matproduksjon. Debatten bør handle om hvordan vi kan ivareta både rovdyr, andre arter og matproduksjon uten at bøndene blir taperne. Landbruket har «effektivisert» siden 1800- tallet. Det er på tide å endre retning.