Fungerer lovverket til «barnets beste»?

Lovverket skal virke for barnets rettigheter, men det kan noen ganger også fremstå som «barnets fiende» fordi jussen og de voksnes vurderinger vinner med sine begrunnelser. Ett nylig eksempel er saken om skolefravær som ble belyst i Fædrelandsvennen 30.10. Det er bra at lederplass i Fædrelandsvennen den 31.10 tar opp saken og skriver at «det er bekymringsfullt at dialogen mellom skole og foreldre har gått så i lås».

Det er for mange saker der det er vanskelig å forstå hva som er vektlagt i vurderingen av «barnets beste». Det er saker hvor barnet kommer til kort. Det kan gjelde skolefravær som denne aktuelle saken, mobbesaker, saker som handler om barn med spesielle behov og som søker om BPA (brukerstyrt personlig assistent) m.fl. Det er også eksempler på graverende mobbesaker som er prøvd rettslig, hvor ungdom som har vært utsatt for grov mobbing ikke er blitt hørt.

Lovverket kan fremstå som tydelig, og det finnes massevis av retningslinjer og veiledere til hjelp i konkrete enkeltsaker. På ett vis kan det virke enkelt, fordi de fleste av oss tenker vi vet hva som er bra for barn og hva barn trenger av oss voksne (foreldre eller voksne i ulike «systemer») for å ha en rimelig trygg og god oppvekst. Samtidig vet vi også at det ikke alltid er like enkelt. Når det kommer til konkrete enkeltsaker, viser det seg at det også kan være de voksne som er de største utfordringene fordi de ikke greier å bli enige og samarbeide til beste for barnet. Voksne kan ha ulike meninger om hva et enkeltbarn eller en barnegruppe trenger av tilrettelegging, og det kan være ulike faglige og pedagogiske vurderinger av etater som er involvert. Økonomiske ressurser og ulik juridiske analyser og vurderinger kan være en del av det store bildet.

Avgjørelser om barnets og familiers liv skjer på tvers av store fagområder.

• Juss er et stort fagområde, og som de fleste av oss ikke har dybdekunnskap om. Men i denne sammenheng handler det om barns grunnleggende rettigheter til et verdig liv.

• Fagkunnskap om barns fysiske, psykiske og sosiale helse, læring og utvikling.

Ett eksempel på veileder til vurdering av «barnets beste» er Barneombudets veileder i barnehage- og skolemiljøsaker. Her fremkommer en barnets beste-vurdering som en prosess med flere trinn for å synliggjøre begrunnelse for tiltak som settes inn. Det skal gjøres vurderinger av ulike faktorer som skal veies mot hverandre. Sentralt er at barnet skal høres på sin subjektive opplevelse (ut fra alder og modenhet). Vurderinger som skal med er også hvordan barnet oppfatter seg selv, familietilhørighet, kultur, vurdering av barnets fysiske og psykiske sårbarhet, den sammenheng barnet lever i og hva barnet trenger av omsorg, beskyttelse og sikkerhet.

I all denne kompleksiteten skal avgjørelser tas. Det protesteres av og til mot at barnets stemme skal høres og tillegges vekt «fordi de er barn». Men det er ikke ment at barn nødvendigvis skal bestemme, men de skal høres. Og barnas meninger skal inn som en del av vurderingene. For øvrig er også både foreldre og fagfolk/offentlige ansattes vurderinger subjektive, samtidig som de også kan være faglig vurdert. Selv i rettsvesenet, som midt oppe i sine juridiske analyser skal utvise skjønn og fakta-vurderinger, kommer vi ikke utenom at der er subjektive vurderinger også her.

Jeg vet ikke om det er mulig å gjøre dette landskapet litt mer tydelig til «barnets beste». For å prøve å være mer konkret kan jeg bruke den aktuelle saken om skolefraværet i Kristiansand som eksempel. Leder i Fædrelandsvennen torsdag 31. oktober viser til at det er bekymringsfullt at dialogen mellom skoleledelse og familie er gått i lås. Det er en del av bildet. Jeg vil anta at skoleledelsen også har sin begrunnelse forankret i det juridiske når det gjelder barnets – og barnegruppens beste.

For å løfte temaet enda tydeligere frem kan det være viktig å stille spørsmål om det faktisk er det juridiske som «trumfer» det meste i slike saker? Hvordan er egentlig forholdet mellom faglig vurdering og jussen? Er det slik at de faglige vurderinger er en (liten) del av det juridiske skjønn? Og at faglige vurderinger har mindre kraft? Da vil det stille store krav om breddekunnskap for jurister, dommere etc?

Er det slik at «barnets rettigheter» også kan bli «barnets fiender» fordi barnet drukner i alle paragrafene?