Fred over jorden! Nå!

Meninger
Kommentar

En ung, ugift jente føder i en grotte, en mørk desembernatt. Alt hun vet, er at både hun selv og barnet går en uviss fremtid i møte.

Redaktør. Podcasten «Skartveit» finner du på PodMe og VG+

E-post

Foto: Roar Hagen / VG

Onsdag 24. desember kl. 08:08

Stort stussligere kan det ikke bli. Og samtidig - for en historie!

Det som skal ha skjedd i Betlehem, den gangen for mer enn 2.000 år siden, har gitt kraft og styrke til mennesker som trenger det. Og tidvis gitt makt til mennesker som ikke burde hatt det.

En tung bør

Et ungt forlovet par, Maria og Josef, planlegger en fremtid sammen. Brått får de livene sine snudd opp ned. Josef må forsone seg med at kjæresten hans blir gravid, uten at han har vært del i det. Han blir hos henne, noe som på ingen måte var opplagt.

Josef er en helt i denne historien. Stillferdig, tilbaketrukket, tar han plassen som en moderne bonusfar. Som tar ansvar for et barn som ikke er hans eget.

Foto: Knut Erik Knudsen / VG

Mens Maria må bære frem et barn som hun ikke vet hvor kommer fra. Men som hun har fått beskjed om at er Guds sønn. Han som skal frelse verden.

Det er en tung bør for en ung jente.

Kort tid tid etter fødselen får hun besøk. Det er neppe tilfeldig hvem som kommer.

For det er gjeterne, fattigfolk med strevsomme jobber, som er de første som får beskjed om det som har skjedd. Det er de som blir valgt ut til å være budbringere av den store nyheten.

«Englene sang det, først for markens hyrder»

En engel har oppsøkt dem nattestid, og bedt dem gå inn til Betlehem for å finne barnet som er svøpt og ligger i en krybbe.

De drar dit, og forteller Maria det de har hørt. Hun “tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte”, heter det i juleevangeliet.

Et revolusjonerende budskap

Denne lille fortellingen om en fødsel i det som omtales som en stall, men som skal ha vært en grotte, har formet vår verden.

Budskapet er revolusjonerende. Alle mennesker er skapt like. Ingen kan eie et annet menneske. Dette var drivkraften for mange av dem som kjempet mot slaveriet i Storbritannia og USA. Mot slaveeiere som også anså seg som «gode kristne».

I Betlehem er Fødselskirken bygget over det man mener er grotten der Jesus ble født. En trett munk vokter inngangen til det aller helligste, til selve grotten. Foto: Helge Mikalsen / VG

Vi ser det samme i dag. Om folk har en gudstro eller om de ikke har noen tro, forteller svært lite om hvordan de er som mennesker. Selvsagt.

Verden er full av ledere som bruker religion til å undertrykke andre mennesker. Manipulere, styre og tilta seg makt som ikke tilhører dem.

Men det svekker ikke kraften i julefortellingen. For den handler ikke om de mektige. Fortellingens budskap er en motkraft til dem som søker makt på andres bekostning.

Fred? Virkelig?

Både for den som tror og den som ikke tror, kan kjernen i julebudskapet gi mot og styrke. Nettopp i det at det største kan komme fra det minste. Et nyfødt barn, og en ung ugift mor, har gitt verden en fortelling som har trøstet og hjulpet mennesker overalt. Til alle tider.

Selv har jeg ikke en slik gudstro. Men jeg blir grepet av julefortellingen. Hvert eneste år. Og jeg knekker litt i stemmen når vi synger «Deilig er jorden». Særlig når vi kommer til strofen «Fred over jorden».

Fred over jorden? Virkelig? Ukraina. Gaza. Sudan. Jemen. Kongo. Rekken kan fortsette.

Men strofen er ikke en beskrivelse. Den er et desperat ønske om en annen verden. «Deilig er jorden» er en protestvise. Eller snarere - en protestsalme. Skrevet av danske Bernhard Severin Ingemann i 1850, i fortvilelse over den blodige krigen mellom Danmark og Preussen.

I et skogholt skjult for russiske droner og artilleri, reparerer ukrainske soldater en Howitzer stridsvogn, en time sørøst for Zaporizjzja ved fronten. VG ble i fjor vår med en avdeling på fronten sør for den utbombede byen Orikhiv, sørøst i Ukraina. Foto: Espen Rasmussen / VG

Så tenk på det hvis du synger «Deilig er jorden» denne julen. Fred over jorden er et krav. Et rop om fred. Ikke som en fjern drøm om frelse og fred på den andre siden. Nei, fred her på jorden. Nå.

Aldri, så lenge jeg har levd, har verden vært mer urolig. Og håpet lenger unna. Samtidig - aldri har det kjentes viktigere å bevare håpet. Nesten klamre seg til det.

Julefortellingen handler dypest sett om akkurat det. Om håpet i et nyfødt barn. Og om kjærlighet.

Det er dette som kanskje er den viktigste julegaven vi kan gi hverandre. Og oss selv.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.