Fra oppvekst til eierskap: Om å slutte å leve i oppgjør

Det har gitt meg perspektiv.

De siste årene har Fædrelandsvennen publisert mange sterke historier fra mennesker som har vokst opp i Samfundet. Fortellinger om kontroll, skam, sosialt press og smertefulle brudd. Mye av dette er sant. Og det er viktig at det blir sagt høyt.

Men jeg savner én dimensjon i denne samtalen. Hva skjer etter oppgjøret?

For sannheten er at ingen av oss kommer uskadd ut av barndommen. Noen vokser opp i strenge religiøse miljøer. Andre med rus, fravær, kulde, kaos eller utrygghet, til og med krig. Noen bak perfekte fasader, i hjem der stillheten er det mest formende. Livet gir oss alle motstand, bare i ulike former.

Jeg har mine egne spor fra Samfundet. Det var mye som var godt. Mye som var begrensende. Og mye som har tatt år å forstå og rydde opp i. Da jeg gikk ut, var det med en sterk trang til å finne noe annet, noe større, noe friere. Jeg reiste, studerte, jobbet, levde i ulike land og kulturer. Jeg oppdaget hvor mange måter et menneskeliv kan leves på.

Åpen

Åpen

Åpen

Jeg søkte også yttergrensene. Jeg tjenestegjorde i spesialstyrkene, der både kropp og psyke blir presset til det ytterste.

Det viktigste jeg oppdaget, var dette: Du kan rømme fra deg selv en periode, men til slutt tar fortiden deg igjen.

Det ble klart for meg at det ikke er mulig å bygge et voksent liv dersom man blir værende i oppgjøret med barndommen. Uansett hvor reell kritikken er.

Det betyr ikke å unnskylde det som var galt. Vi skal fortsatt kunne kritisere strukturer, kulturer og praksiser som er skadelige for barns helse og psyke. Det er både nødvendig og riktig i et sunt samfunn.

Men det kommer et tidspunkt der livet må tas hjem, hvor man står overfor et valg: Holde fast på gamle historier, eller akseptere fortiden som den var og bevege seg videre?

For meg kom vendepunktet da jeg sluttet å spørre:

«Hvem sin feil er dette?»

og begynte å spørre:

«Hva er mitt ansvar nå?»

I dag ser jeg på menneskene i Samfundet med andre øyne enn da jeg gikk ut. De er ikke symboler eller karikaturer. De er mennesker, som alle andre, som forsøker å leve så godt de kan innenfor rammene de tror på. De fortjener å bli møtt med verdighet, også når vi er uenige, også når vi kritiserer systemer og praksiser.

Nå tror jeg vi trenger tre ting samtidig:

• Vi trenger åpne og ærlige samtaler om det som var vanskelig.

• Vi trenger modenhet nok til ikke å gjøre fortiden til vår identitet.

• Vi trenger mot til å erkjenne at vi selv har et ansvar for det livet vi lever nå.

Dette perspektivet er kanskje upopulært i en tid der identitet, sår og krenkelser i økende grad brukes som forklaringsmodell for hele livsløp. Men som blant andre Asle Toje har vært inne på i samtalen om ansvar, modenhet og samfunnets bærekraft, kan verken et samfunn eller et menneske leve i evig oppgjør. Noen må også bære fremtiden.

I dag er jeg far. Jeg bygger selskap. Jeg lever i en familie der flere kulturer, historier og erfaringer møtes rundt samme bord. Det har gjort meg mer åpen for verden, men også mer bevisst på ansvar.

Jeg lever et bedre liv nå enn før. Ikke fordi alt er enkelt. Men fordi jeg ikke lenger legger hovedansvaret for hvordan jeg har det, på barndommen, på systemer eller på andre mennesker.

Utvikling handler ikke om å få rett.

Det handler om å ta ansvar. For eget liv. Eget sinn. Egen retning.

Kanskje er det dette som er å bli voksen.

Å takke for det som var.

Og så gå videre.