Fortsetter vi slik, vil det få alvorlige konsekvenser

Det som jeg i de første årene husker tilbake på med glede, var lyden av de mange hundre sildemåkeungene når det i månedsskifte juli/ august var blitt flygedyktige. Lydbølgen fra dem bølget seg fram til bostedet mitt på østsiden av Monsøya en kilometer unna. Det var en årlig, stor naturopplevelse å oppleve den livskraftige måkebestanden utover somrene på Herøya i Søgne.

Da hadde Vest-Agder ca 24000 hekkende sildemåkepar noe som utgjorde store deler av Norges bestand av denne måkearten. Som på Herøya, var det vellykket hekking på de fleste andre naturreservatene i fylket der denne fuglen hekket. Sildemåkene hentet nok mat i havet og ungene vokste opp.

Men fram mot tusenårsskiftet skjedde det en endring. Ungene klekket, men døde i redene etter to- tre uker på grunn av matmangel. Foreldrene klarte ikke å finne nok småfisk i havet til de to/tre ungene sine med katastrofale følger.

Sildemåka er en spesialisert fisker som stuper ned i vannet omtrent som terner og henter fisk i de øvre vannmassene, nærmere 1 meter. De første leveukene mates ungene med småfisk som foreldrene fanger i det øverste vannsjiktet. Det er først når de nærmer seg voksen alder at de kan svelge større fisk som sild og makrell. Det er tilgangen på fiskeyngel, og i stor grad nøkkelarten tobis, som bestemmer sildemåkas hekkesuksess. Den flyr over relativt store områder i Skagerrak for å finne mat, og nettopp tobis er da en viktige matkilder. Når tobis beiter plankton i de øverste vannmassene i sommerhalvåret, kan sjøfugl som sildemåke klar å fange den. Etter tusenårsskiftet har bestanden av sildemåker i Agder falt dramatisk til nå å telle anslagsvis 5-6000 par med svært dårlig hekkesuksess. Den viktigste grunnen er åpenbart mangel på fisk.

Hva har så dette med tyvjoen å gjøre? Jo, som navnet tilsier, stjeler den maten fra andre sjøfugler ved å jage dem og få dem til å slippe og gulpe opp det disse har fanget. Tyvjoen er en smekker fugl, en svært dyktig flyger, vel så god som både terner og måker, og den behersker luftrommet så godt at den kan stjele maten fra disse.

Tyvjoen har aldri vært en tallrik art, men i Agder var det omkring 1990 noen par spredt fram mot Rogaland. I dag har denne høyt spesialiserte arten forsvunnet som hekkefugl i fylket. Det er åpenbart mattilgangen som i første rekke er årsaken til det.

Når sildemåkene finner lite mat, får det konsekvenser for tyvjoen som er på den absolutte næringstoppen. Arten er dermed en indikasjon, en varsler om tilstanden i havet.

Det som mange trolig ikke vet, er at tobis er et svært ettertraktet råstoff for industrien til lakse- og grisefor, og det er store volum det dreier seg om. De gjennomsnittlige kvotene til norske fiskere, fastsatt av Fiskeridirektoratet, var fra 1995 – 2000 253.000 tonn med en topp på 338.000 i 1997. Fra 2019 – 2024 var kvotene på 94.000 med rekordlave 19.000 tonn i år. Hva forteller så disse tallene? Jo, en dramatisk nedgang i fangsten av denne nøkkelarten etter tusenårsskiftet.

Tobis er en liten åleliknende fisk med svært høyt næringsinnhold og en nøkkelart i økosystemet for en rekke sjøfuglarter, men også kommersielle fiskearter og sjøpattedyr.

Lodde og brisling er andre fiskearter som har en tilsvarende nøkkelfunksjon. Tilbakegangen for arter som teist, lomvi, alke, lunde og krykkje har vært tilsvarende dramatisk som for sildemåka. At sviktende mattilgang er den viktigste grunnen til den deprimerende situasjonen for disse sjøfuglene, er fagmiljøer enige om. Det fikk vi en bekreftelse på i sommer fra Runde, et fuglefjell utenfor Ålesund. Etter mange år med nesten total dødelighet, har om lag 100.000 lundeunger kommet på vingene i år (NRK). Det skyldes tilgang på makrellyngel. Hvorfor makrellyngelen akkurat i år er utenfor Runde, er forskerne usikre på, men det kan ha med klimatiske forhold å gjøre.

Eksempelet med sildemåka på Herøya i Søgne, hvor den i dag ikke finnes som hekkefugl, viser hvor nødvendig det er å vurdere viltbestander i et lengre tidsperspektiv så vi ikke blir offer for endringsblindhet. Det innebærer at vi ikke ser de dramatiske reduksjonene i artsmangfoldet fordi vi vurdere bestandene i et for kort tidsløp.

Ett spørsmål er om vi høster bestandene av småfisk for sterkt slik at det blir for lite tilbake til de artene i havet som lever av småfisk, som sildemåka. Store investeringer i fiskeflåten og forbehov, ikke minst til den krevende lakseindustrien, tvinger fram uttak som ikke tilgodeser naturens behov.

Stopp i trålfisket etter tobis er nå et tiltak Norge bør vedta som en gjenytelse til naturen. Storbritannia har gjort det. Landet har stengt sin del av Nordsjøen for industrielt tobisfiske nettopp for å gi mer mat til sjøfugl, annen fisk og sjøpattedyr. Det gjelder store havområder fra Den engelske kanal rundt Scotland ned mot Irskesjøen. Før stenginga ble mesteparten av tobisen fisket med bunntrål av danske og norske fiskere.

Tyvjoen forteller oss at naturen taper mot sterke økonomiske interesser. Fortsetter vi slik, vil det få alvorlige konsekvenser også for livsgrunnlaget vårt.