Fortellingen om norsk bistand er ikke lenger helt sann

Norges regnskogsatsing bidrar til å bevare natur og redusere utslipp i lav- og mellominntektsland, men er også et tiltak for å redusere globale klimaendringer som påvirker Norge direkte, skriver innleggsforfatteren. Bildet er tatt i Brasil i 2024. Foto: Edmar Barros, AP/NTB

Den største trusselen mot bistandens legitimitet er ikke kritikken fra ytre høyre. Det er mangelen på en oppdatert og ærlig begrunnelse.

Norsk bistand er igjen blitt et politisk stridstema. Ikke bare hvor mye vi gir, men også hvorfor vi gir.

På ytre høyre fremstilles bistanden som et system som først og fremst gagner en global elite av organisasjoner, eksperter og byråkrater. Samtidig forsvarer politikere bistanden som et solidaritetsprosjekt for verdens fattigste.

Begge fortellingene er for enkle. Men den første får økende gjennomslag fordi den andre ikke lenger fullt ut beskriver virkeligheten.

Norge som ansvarlig og solidarisk

Bistanden er en av Norges største og mest synlige internasjonale satsinger. Den legitimeres fortsatt politisk som hjelp til fattige land. I praksis brukes en betydelig del også til å finansiere globale fellesgoder som klimainnsats, pandemiberedskap, økonomisk stabilitet og andre typer risiko som påvirker oss selv.

Dette er ikke nødvendigvis et problem. Problemet er at bistanden fortsatt begrunnes som om den utelukkende handler om solidaritet, mens den i økende grad også handler om stabilitet, risikohåndtering og globale egeninteresser.

Da Norge etablerte bistanden på 1950-tallet, var den tett knyttet til etterkrigstidens solidaritetsprosjekt. Bistand ble forstått som en overføring av ressurser fra rike til fattige land, begrunnet i et moralsk ansvar for å bidra til utvikling og bedre levekår. Over tid ble dette også en del av norsk selvforståelse: Norge som en ansvarlig og solidarisk internasjonal aktør.

Denne fortellingen lever fortsatt. Men den er ikke lenger en fullstendig beskrivelse av bistandens funksjon.

Regnskogsatsingen er et tydelig eksempel

Bistand har alltid hatt flere formål. Den har vært begrunnet både med solidaritet og med utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn. Det som har endret seg, er hvor sentralt hensynet til globale fellesgoder og risikoreduksjon er blitt.

Norge gir fortsatt 1 prosent av bruttonasjonalinntekten i bistand – rundt 58 milliarder kroner i 2025. En betydelig andel går til multilaterale institusjoner, globale fond og tiltak som skal redusere klimarisiko, styrke pandemiberedskap og bidra til stabilitet i sårbare regioner.

Norges regnskogsatsing er et tydelig eksempel. Den bidrar til å bevare natur og redusere utslipp i lav- og mellominntektsland, men er også et tiltak for å redusere globale klimaendringer som påvirker Norge direkte.

På samme måte er bistandsbudsjettet i perioder blitt brukt til å dekke kostnader til mottak av flyktninger i Norge. Dette er legitimt innenfor internasjonale regler, men illustrerer at bistanden også brukes til å håndtere konsekvenser av globale kriser som berører Norge selv.

Bistand finansierer også Verdensbanken og globale helseprogrammer som skal redusere risikoen for nye pandemier og økonomisk ustabilitet. Dette er rasjonelle prioriteringer i en verden der kriser krysser grenser.

Bistanden handler derfor ikke lenger bare om solidaritet. Den er også et virkemiddel for å håndtere felles utfordringer i en verden der kriser raskt får konsekvenser på tvers av grenser.

Likevel er dette sjelden slik bistanden begrunnes politisk.

I stedet opprettholdes en fortelling om bistanden som et rent solidaritetsprosjekt. Samtidig ser mange at store midler går til internasjonale institusjoner, fond og komplekse programmer langt fra konkrete mottagere. For mange fremstår bistanden derfor mindre som direkte hjelp til mennesker og mer som finansiering av systemer.

I dette gapet vokser mistillit.

Tillit må fortjenes

På ytre høyre tolkes dette som bevis på at bistanden først og fremst gagner en elite. Denne forklaringen er misvisende. Men dens gjennomslagskraft kan ikke forstås hvis man ikke erkjenner at bistanden har endret karakter uten at den politiske begrunnelsen har utviklet seg tilsvarende.

Mistillit oppstår ikke nødvendigvis fordi folk mangler kunnskap, men fordi begrunnelsen ikke lenger fullt ut samsvarer med virkeligheten slik den fremstår.

Dette er ikke et argument mot bistand. Det er et argument for politisk ærlighet om hva bistanden faktisk er.

Bistand er fortsatt et uttrykk for solidaritet. Men den er også et virkemiddel for å håndtere globale felles utfordringer.

Hvis dette ikke kommuniseres tydeligere, risikerer bistanden å miste den brede tilliten den er avhengig av.

Den største trusselen mot bistandens legitimitet er derfor ikke kritikken fra ytre høyre. Det er mangelen på en oppdatert og ærlig begrunnelse.

Tillit kan ikke vedtas. Den må fortjenes.