Forsoningen som river opp gamle sår

Farten var høy. Sikten var elendig i snøkavet. Til overmål hadde han sotet visir på hjelmen; det var som å kjøre med solbriller i mørket, innrømmet 18-åringen senere.

På et vann i Alta støtte han sammen med to hundespann. Den ene hundekjøreren døde av skadene. Tenåringen ble dømt for uaktsomt drap.

I dag er han for lengst blitt en voksen bedriftsleder og familiefar. Han fortviler over at hendelsen blir tema for en film.

«Døden på vidda» hadde premiere på samefolkets dag, 6. februar. Den spør om det virkelig var en ulykke, eller om det var et politisk motivert drap som skjedde.

Gjerningsmannen mener svaret kom på 80-tallet.

– Det var masse politifolk og en stor etterforskning. Det var en grundig rettssak i lagmannsretten med 50 vitner, sier Alta-mannen.

– Og så, 40 år etterpå, kommer det noen som spør hva som egentlig skjedde?

Stoppet ikke for å hjelpe

Ifølge dommen fra lagmannsretten kjørte den unge mannen grovt uforsvarlig om kvelden lørdag 1. februar 1986.

Han hadde dratt opp til Mollisjok fjellstue med to kamerater, men dro derfra alene.

I motsatt retning over isen på Jotkavann i Alta kjørte to menn hvert sitt spann med seks hunder. John Reier Martinsen hadde fått en kilometers forsprang på Hermann Hansen, som han hadde startet ut sammen med. Begge hadde hodelykt.

Martinsen hadde stoppet spannet litt utenfor den fire meter brede skuterløypa da han ble truffet.

Fire av hundene ble drept. Martinsen lå igjen med et brudd i skallen.

Ingen vet sikkert hva som skjedde på ulykkesstedet. Men ifølge dommen var det ingen ting som tydet på at skuterføreren stoppet for å hjelpe.

Ett sammenstøt kan forstås som en tilfeldig ulykke. Er det tilfeldig hvis det gjentar seg?

Det tror ikke Herman Hansen. Han medvirker i den nye filmen, og forteller samme versjon av historien som da han ble intervjuet av NRK i 1987.

– Da skuteren var 20–30 meter fra meg, så jeg at den skrådde inn imot hundespannet mitt. Den fremste hunden ble slått i svime og fikk en hjernerystelse. Den neste hunden ble slengt over panseret på skuteren. Den siste hunden inn mot sleden ble kastet over skuteren og rev med seg vindskjermen, sa Hansen til NRK.

I filmen sier han at snøskuteren svingte 45 grader ut fra fartsretningen og inn i hundespannet.

– Han stoppet og så på meg, og kjørte videre mot Alta. Det der var en viljestyrt handling, sier han i filmen.

– Han kjørte helt støtt. Ingen ting tydet på at han ikke hadde kontroll. Manøveren da han traff meg, ser jeg på som presisjonskjøring, sa Hansen til NRK i 1987.

Etter at hans eget spann ble påkjørt, fortsatte Hansen i retning fjellstua. På vei dit fant han John Reier Martinsen, som var i ferd med å dø av skadene.

At nettopp han døde, ga fart i spekulasjonene.

John Reier Martinsen var nemlig ingen hvem som helst. Han var kjent som en radikal sameaktivist, aktiv i AKP-ml.

Martinsen var villig til å gå langt i kampen for samiske rettigheter. Sammen med Niillas A. Somby forsøkte han å sprenge en bro over Tverrelva i 1982. Hensikten var å stoppe utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget.

Det eneste som ble sprengt bort, var Sombys venstre arm.

Kald krig i Finnmark

Bjørn-Owe Holmberg er filmskaperen bak «Døden på vidda». Som fotojournalist har han reist rundt i mange av verdens konfliktområder. Holmberg tror mange har glemt – eller kanskje aldri oppfattet – hva slags konflikter som hersket i Finnmark på 80-tallet.

Kraftutbygging i Alta hadde vekket kampen for samiske rettigheter. Flere av samepolitikerne ble overvåket. Mange år senere kom det frem at Politiets overvåkningstjeneste fryktet samisk geriljakrig med våpen fra Sovjetunionen.

Politiet var redd for at utenlandske terrororganisasjoner som IRA skulle blande seg inn i Alta-kampen.

Blant de uglesette aktivistene var altså John Reier Martinsen.

– John Reier holdt på med å knytte kontakter til radikale samegrupper over grensen i Sverige og Finland. Mange av sameaktivistene mente landegrensen ikke spilte noen rolle. De så på hele området som Sapmi. Ord som «kolonimakt» og «settler» går igjen, sier Holmberg.

I filmen vitner venner om at Martinsen hadde fått drapstrusler for sitt engasjement. For dem var det naturlig å koble truslene til påkjørselen i uvær og nattemørke.

Men det gjorde ikke politiet. For dem var det en ulykke. De etterlatte var kritiske og anmeldte etterforskningslederen for tjenesteforsømmelse.

– Det kan være et politisk drap. Vi kan ikke se bort fra at det kan skje i Norge, sa familiens advokat Harald Stabell til NRK.

– Etterforskningslederen sa med en gang at det skulle etterforskes som et trafikkuhell. Det har i alle år etter gitt rom for masse spekulasjoner, sier filmskaper Holmberg.

– Til og med aktor beklaget at politiet ikke sikret flere tekniske bevis.

– Men bidrar ikke du nå til å holde liv i spekulasjonene?

– Det gjør jeg sikkert, på en eller annen måte. Men for familien har det vært utrolig viktig å endelig kunne fortelle historien, sier Holmberg.

– De etterlatte hadde uendelig mange spørsmål, men ingen svar. De var voldsomt preget og i sorg så mange år etter.

Forsoningsreise

Filmen følger en slags forsoningsreise. Hovedpersonen er Ketil Martinsen, som kjører med hunder og slede langs ruta som den ti år eldre broren hans fulgte da han ble påkjørt og drept. Underveis møter han folk som kjente broren, som hans ungdomskjæreste Mari Boine.

– Filmen er jo ikke ute etter å ta noen. Det er en film mye mer om en forsoning, å finne fred og klare å skape en avslutning, sier Holmberg.

– Å finne en ro. For det har de aldri klart før.

– Det er én som ikke finner ro, og det er gjerningsmannen. Hva tenker du om etikken i å ta opp en sak som er pådømt og sonet for 38 år siden?

– Han har fått mange tilbud om å være med i filmen. Og jeg har bedt ham om å fortelle sin versjon, noe som også kunne være med på å få spekulasjoner ut av verden.

– Han har alltid sagt i rettssaken at han ikke husker. Men husker han noe? Kunne han fortalt det?

«Jeg tror noen har slått i hjel John»

En av dem som stiller opp i filmen, er legen Hans Husum, også han med bakgrunn fra ml-bevegelsen.

Han forteller om trakassering og trusler som ble rettet mot hundekjørerne i Alta. «Du er den neste vi skal ta», fikk han høre når han var ute og handlet.

I filmen kommenterer han det markerte skallebruddet. Hans Husum sier rett ut at han tror John Reier Martinsen ble drept:

– Det jeg sier, er at jeg tror noen har slått i hjel John. Det er det jeg sier.

Filmskaperen har ingen betenkeligheter med å bringe påstanden videre.

– Det hadde vært meningsløst å lage denne filmen uten å vise noen av de spekulasjonene som foregår, sier Holmberg.

Han mener han balanserer godt ved å intervjue den kjente politimannen Roger Dahl, en av Norges mest profilerte hundekjørere. Dahl støtter gjerningsmannens forklaring.

Holmberg erkjenner at filmen ikke bringer nye bevis eller andre teorier enn det som kom frem i pressen, og særlig Klassekampen, utover våren 1986.

Holmberg mener at spekulasjonene i filmen er nettopp det: spekulasjoner. Han ber seerne tenke selv.

– Jeg har aldri vært ute etter å ta gjerningsmannen. Han var en ung gutt på den tida. Hvis man skal ta noe nå, så er det det dårlige politiarbeidet som har gitt rom for alle spekulasjonene.

I filmen har han likevel rekonstruert ulykken, og ikke minst opptakten til den. Skuterføreren stopper og ser på hundespannet med klart blikk – og tilsynelatende en klar hensikt.

– Øyenvitnet forteller at det var det som skjedde. Så det er jo ikke noe jeg lurer veldig på å bruke.

Holmberg har ikke gjort noe for å underbygge at 18-åringen skulle ha et politisk motiv for å kjøre ned nettopp John Reier Martinsen.

Men han mener han var med i et miljø som var sterkt imot sameaktivister og naturvernere.

– Det vet vi jo. Det har vi sjekket. Ikke at jeg tror at noen sier at «nå drar vi og dreper ham». Men at det var et miljø hvor hundekjørere og naturvernere var svært upopulære, det er jo å si det mildt.

Dommen fra lagmannsretten er inne på det samme: «Hensynet til almenprevensjon veier tungt. Det gjelder ikke minst fordi det i scootermiljøet i Altaområdet tildels synes å ha gjort seg gjeldende en negativ innstilling overfor hundekjørere.»

Den domfelte mannen tar avstand fra beskrivelsen.

– Jeg vil ikke si det var sterke fronter. Det har aldri vært slåsskamper. Det har aldri vært skader.

Han mener fiendebildet er oppkonstruert, og at naturvernere, hundekjørere og sameaktivister verken var en samlet gruppe eller noen felles fiende av snøskuterkjørerne.

– Man må sause masse rart i hop her som ikke har noe med hverandre å gjøre.

– Kan ikke forsvare meg

Da rettssaken startet, ble den 18 år gamle gjerningsmannen møtt av demonstranter utenfor rettssalen. De mente han var en morder. Forsvareren hans fortalte om en voldsom strøm av trusseltelefoner.

Stempelet som drapsmann var formildende da lagmannsretten ga ham ett år og seks måneders ubetinget fengsel.

Den domfelte mannen sier det er umulig å forsvare seg mot at påstandene blir gjentatt 40 år senere. Han kan bare holde seg til dommen som den er.

– Vitneutsagnene fantes jo da også. De hadde en grundig etterforskning, hadde rekonstruksjon, var med hund og skuter, kjørte i samme vær og prøvde.

Anklagene kommer selv om ingen kan fortelle hva slags motiv han skulle hatt for å ta livet av John Reier Martinsen, sier han til NRK.

– Hvorfor skulle jeg ta livet av ham? Jeg hadde jo aldri hørt om mannen. Jeg var tolv år gammel da demonstrasjonene pågikk. Det er bare trist.

– Ikke fremstill meg som et offer

Mannen som ble dømt, bekrefter at han fikk tilbud om å stille opp i filmen. Men han hadde ikke tillit til at hans historie ville få en rettferdig behandling.

– Spesielt Klassekampen den gang hadde mye om at dette var overlagt drap. Det var spekulative ting. Og så så jeg at filmskaperen fortsatte i det sporet. Så jeg tenkte at jeg ikke hadde en sjanse til å komme ut med noe fornuftig.

Han holder fast ved at han ikke husker selve ulykken. I intervju med NRK gjentar han flere ganger at det ikke er han som er offeret i saken.

– Det er Martinsen og familien som er ofrene; ikke fremstill meg som et offer.

Han forteller åpent om hvordan ulykken har preget ham, men etter sitatsjekken ber han oss om å stryke det meste: Det blir for mye «stakkars meg».

Mannen er en ressursperson i lokalsamfunnet, kjent fra både yrkesrollen og tillitsverv.

I filmen er han ikke navngitt, men i Alta vet alle hvem han er uansett. Etter den første avisartikkelen om den nye filmen fikk han et titalls meldinger, alle støttende, sier han.

– Om noen i Alta tror det er overlagt drap, kan vi telle dem på en hånd. Jeg har aldri hørt noen i Alta si det.

– Er du redd det kommer til å endre seg når filmen kommer?

– Ja, det frykter jeg. Hvis den er godt laget, med synspunktene til dem som mener at det ikke har gått rett for seg, så vil noen kanskje begynne å tenke.

Hadde en god prat

I filmen ser vi den etterlatte broren på vei for å møte gjerningsmannen. Kameraet fikk ikke være med helt inn.

I ettertid sier begge at det var en god prat.

– Det er bare synd at denne samtalen ikke har funnet sted for 38 år siden. Jeg burde ha pratet med både han, faren og mora den gangen. Jeg var ung, jeg tenkte ikke tanken, sier Alta-mannen.

– At det skal gå 40 år før man prater, det er jo bare trist.

Ketil Martinsen hadde håpet at mannen ville fortelle sin historie. Men det er jo vanskelig når man ikke husker, sier han.

– Jeg bærer ikke noe nag. Det var med på å gjøre det roligere å ha møtt ham, faktisk.

Martinsen sier familien i alle år har følt at de ikke har fått svar. Det har vært en belastning. En grundigere etterforskning ville gitt familien mer ro.

– Når etterforskningslederen får kritikk fra statsadvokaten i ettertid for dårlig arbeid, da begynner man jo å lure litt.

Selv om det er sårt for mange, mener Martinsen det må være lov å pirke også i en rettskraftig dom.

Domfelte kan jo be om å få sin sak gjenopptatt hvis de mener det er gjort feil. Pårørende må ha den samme retten til å stille spørsmål, sier han.

– Denne filmen har jeg ikke vært med på for å henge ut eller korsfeste noen. Jeg har gjort denne reisen for at det skulle være godt for meg selv, sier Ketil Martinsen.

– Folk må trekke slutninger selv ut av det som legges frem i filmen, tenker jeg.

– Hva er din egen slutning?

– Jeg tror jo at det ikke er en ulykke.