Forsikringsbransjen vant prinsippsak om definisjonen på arbeidsulykke

Bakgrunnen for saken Høyesterett nå har avgjort, er et uhell som inntraff i 2017. En heismontør besvimte plutselig, og slo hodet sitt i betonggulvet da han falt. Det forelå ingen ytre omstendighet som utløste besvimelsen.

At skaden oppsto på arbeidsplassen i arbeidstiden er ikke omstridt, men diskusjonen har gått på om dette er tilstrekkelig til å klassifisere skaden som en yrkesskade, etter yrkesskadeforsikringsloven.

Nei, mente tingretten, og la til grunn at det måtte foreligge en ytre påvirkning som knyttet skaden til arbeidet.

Lang praksis

Heismontøren anket, og argumenterte for at det ikke kan stilles krav om noen sammenheng mellom skaden og arbeidet. Det er tilstrekkelig at skaden skjer ved et hendelig uhell i arbeidstiden på arbeidsplassen, mens arbeidstaker utfører arbeid for arbeidsgiveren, anførte han.

Et sentralt poeng i saken er at NAV ikke stiller noe slikt krav om «ytre hendelse» for å tilkjenne stønad etter reglene om arbeidsulykker. Dette til tross for at folketrygdloven definerer arbeidsulykker som «en plutselig eller uventet ytre hending». Men det at NAV praktiserer loven slik, kan ikke gå ut over forsikringsselskapene, mener Gjensidige, og viser til at NAV ikke er noen lovgiver.

Da lagmannsretten behandlet saken i høst, vant arbeidstakeren frem. Borgarting la stor vekt på at NAVs praksis har vært konsistent i minst 20 år, og at at det dessuten ville være uheldig om definisjonen på arbeidsulykke skulle være annerledes etter yrkesskadeforsikringsloven enn etter arbeidsmiljøloven.

Høyesteretts flertall er ikke enig.

Krever lovendring

Høyesterett sier nå med fire mot én stemme at skader som like gjerne, og på samme måte, kunne ha skjedd utenfor arbeidet, ikke er omfattet av begrepet «arbeidsulykke». Dette til tross for at forvaltningspraksis har vært slik i mange år.

Førstvoterende Borgar Høgetveit Berg skriver: 

«Lovførearbeida er klare på at eit fall på grunn av sjukdom eller fordi nokon brått blir dårleg, fell utom lova. Seinare praksis frå Trygderetten, Rikstrygdeverket og NAV kan ikkje endre på dette. (...) Tolkingsresultatet som det er teke til orde for i saka her – at alle sjukdomsutløyste fall på flatt underlag er omfatta – kan etter mitt syn ikkje leggast til grunn utan lovendring.»

Dette er tredje gang på under et år at forsikringsbransjen har vunnet frem i Høyesterett. I juni fikk Codan medhold i en sak om ansvar for yrkessjåfører, og i november i fjor fikk Tryg medhold i et spørsmål om foreldelsesfrister.

Ytterligere en sak fra forsikringsretten, om begrepet «plutselig skade», var oppe i Høyesterett så sent som for to uker siden. Der er dom ennå ikke avsagt. 

Tar dissens

Mindretallet består denne gangen av Hilde Indreberg, som var rettsformann i saken. Hun mener, slik lagmannsretten gjorde, at det bør legges avgjørende vekt på trygdemyndighetenes nå innarbeidede forståelse. Indreberg mener det tvert imot må være opp til lovgiveren om man skal fravike den innarbeidede praksisen:

«Yrkesskadeforsikringslovens formål er ikke bare å forebygge og kompensere for ulykker, men også å fremme likhet mellom arbeidstakere og å forebygge konflikter på arbeidsplassen (...). Blant annet fordi det – som i vår sak – kan være uklart hva som har utløst et fall, er dagens tolkning bedre egnet enn den tidligere til å fremme disse formålene.

Men viktigst er lovgivernes forutsetning om samsvar mellom de to lovene på dette punktet, og at forståelsen av folketrygdloven nå har vært den samme i over 30 år. Å fravike samsvarstolkningen til skadelidtes ugunst bør eventuelt være en lovgiveroppgave.»

Skadelidte i den aktuelle saken har vært representert av LO juridisk, ved Marit Aspehaug. 

– Det tok lang tid å få avgjørelsen, så vi har vært spent. Vi er naturligvis skuffet over resultatet, men opplyser at saken ble godt belyst fra begge sider. Etter vårt syn bør lovgiver nå bør plukke opp denne ballen, for det er en lite forutsigbar løsning å sitte med to regelverk som sier forskjellige ting, sier Aspehaug.

Dommen finner du her.