Forrige fredag ble grandonkelen min drept. Mens her hjemme fortsetter alt som før.

Kronikkforfatterens grandonkel ble nylig drept i et droneangrep i Khartoum i Sudan. Bildet er tatt i den samme byen i april 2023. Foto: Marwan Ali, AP/NTB

Hvorfor er vi ikke alle mer rystet og sinte? Hvorfor roper vi ikke høyt at lidelsene må ta slutt?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Hvordan kan jeg overbevise omverdenen om at sudanere fortjener å leve i fred? Må jeg skrive om de vakre folkesangene? Om den eldgamle kulturarven i Meroe-pyramidene? Må jeg advare om at hvis krigen fortsetter, så vil Europa stå overfor en ny flyktningkrise?

Dette innlegget har jeg tenkt lenge på å skrive. Det har vært vanskelig å få noe ned på papiret.

Forrige fredag ble min grandonkel sammen med seks andre drept i et droneangrep i Khartoum mens han ba fredagsbønn i sin lokale moské. Når man følger en sak så tett, og man har sett på nært hold hvilke måter denne grusomme krigen har ødelagt folks liv på, sliter man med å tenke på annet. Men her hjemme fortsetter samtalene på skole og jobb som om ingenting skjer.

Savner et ektefølt opprør

Hvorfor er vi ikke alle mer rystet og sinte? Hvorfor roper vi ikke høyt at lidelsene må ta slutt?

«Når elefanter kjemper mot hverandre, dør gresset», lyder et swahilisk ordtak. Dette har vært tilfelle i mer enn 594 dager i mitt fødeland, Sudan. I etablerte medier hører vi likevel knapt om det som skjer. De få gangene vi leser om krigen, er det under en variant av tittelen «den glemte krisen».

Hvordan får man folk flest til å bry seg om en krise som nærmest alle medieoppslag har dømt til å være glemt? Sudan er ikke glemt, Sudan er ignorert.

Jeg har savnet å se et ektefølt opprør her i Norge og i resten av verden. I over ett og et halvt år har befolkningen i Sudan lidd under utenkelige konsekvenser av en krig de selv ikke har hatt noen skyld i. Og omverdenen møter deres lidelser med et skuldertrekk.

Folk i Sudan dør av sykdommer som er enkle å behandle under vanlige omstendigheter. Barn står uten skolegang. 19 millioner, ifølge FN. Studenter får ikke tatt høyere utdanning. Millioner er drevet på flukt av frykt for droneangrep eller innbrudd og voldtekt i hjemmet deres. Alt dette skjer nå. Men vi oppfører oss ikke deretter.

Å omtale krigen som en glemt krise innebærer en form for umyndiggjøring av oss som medlemmer av det internasjonale samfunnet.

Kun å fremstille det som enda en afrikansk humanitær krise er med på å videreføre den avstanden mange allerede føler til kriger og kriser på kontinentet.

Det er ikke for å undergrave de enorme lidelsene eller den humanitære nøden som finnes i Sudan. Det er ikke mulig å overdrive. Poenget er at det ligger store politiske og geopolitiske faktorer bak.

Empati er ikke en begrenset ressurs

Den sudanske sivilbefolkningen er ingen passiv folkemasse. Sudan er et av landene i Afrika som har hatt flest fredelige folkeopprør gjennom historien.

Selv med krigens grusomheter har unge sudanere fortsatt å kjempe. Denne gangen ved å drive suppekjøkken og feltsykehus i ulike bydeler. Disse lokale tiltakene ved navn «emergency response rooms» var til og med nominert til årets Nobels fredspris.

Større geopolitiske krefter har resultert i en historie der folkeopprør og ønske om demokrati har måttet vike for militære kupp, diktatur og lidelse.

Men krig i Sudan er ingen naturlov, og en reell internasjonal politisk vilje kan bidra til å snu denne realiteten.

Mange bruker krigen i Ukraina og Gaza som begrunnelse på at Sudan blir «glemt». Jeg er ikke enig. Jeg vet av egen erfaring at det er fullt mulig å vise solidaritet med undertrykte mennesker uansett hvor de måtte befinne seg, og at empati ikke er en begrenset ressurs i menneskesinnet. Selv om forskjellene mellom disse og krisen i Sudan er mange, er det noen fellesnevnere.

Flere er involvert

Det er grundig dokumentert at utenforstående land har støttet begge parter militært. Og det er ikke rart, en titt på kartet viser at Sudan har en strategisk plassering og dermed verdi i storpolitikken.

Landet er geografisk enormt og har en kystlinje som grenser til Rødehavet og Suezkanalen. For ikke å snakke om rikdom på naturressurser. Mange internasjonale tungvektere har vært involvert enten direkte eller indirekte i krigen.

Å erkjenne at denne borgerkrigen er internasjonalisert, er ikke et forsøk på å frata de krigende generalene ansvaret for det som foregår. Tvert imot. Men kriger og konflikter starter og fortsetter ofte av mer enn én årsak.

Dette innlegget er ikke kun en kritikk mot eksisterende mediedekning. For selv om den er knapp, så er det flere journalister som gjør ærlige forsøk på å dekke krigen.

Hensikten er å oppfordre flere til å engasjere seg mer for å få en slutt på denne grusomme krigen. Når det ikke lenger finnes håp, vil ethvert menneske forsøke å flykte. Jeg vil at vi skal bry oss om dem som lider i dag. Gjøre alt vi kan for å stoppe deres lidelser. Ikke at vi først begynner å bry oss om dem når en flyktningkrise har oppstått, og de står ved våre grenser.

Det er mye vi kan gjøre

Ansvaret for å få en slutt på denne krigen ligger først og fremst hos de krigende partene. Deretter det internasjonale samfunnet, som vi i aller høyeste grad er en del av. Vi som bor i Norge og har vunnet i livets lotteri, bør gjøre alt i vår makt for å legge press på politikere for tiltak som kan hjelpe sudanere til å få en ende på denne krigen.

Selv om Norge ikke kan ende krigen i Sudan alene, er det mye vi kan gjøre. Våre representanter bør fortsette å legge press på de krigende parter i internasjonale fora.

Sudan står overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Blant flyktningene er det studenter som har mistet tilgang på høyere utdanning og ikke har mulighet til å fortsette utdanningen sin i de nye vertslandene. Årsakene er mange, blant annet mangel på både dokumentasjon og penger.

Hva med å opprette digitale muligheter for at disse kan få fullføre utdanningen sin? Eller samarbeide med vertslandene for å gi sudanske flyktninger tilgang til undervisning. Norge gir uansett bistand til Sudan.

Denne kan økes og brukes bedre. Hvis vi gjør det, kan vi hjelpe folk til å komme seg på bena, ikke kun skape varige avhengighetsforhold.

Jeg er bare en student som bryr meg veldig mye om Sudan. Det finnes helt sikkert enda bedre forslag til måter vi kan hjelpe på, men alt avhenger av at vi ikke vender ryggen til landet. Det sudanske folket fortjener mer enn passiv medlidenhet, de trenger aktiv internasjonal solidaritet.