Foreldrerollen – en uoverkommelig oppgave?

Barneperspektivet finner vi ikke bare i de opplagte særlovene som barnevernsloven og barneloven, men er i ulik grad inkorporert i det meste av forskrifter, veiledere og andre rettskilder.

Men hvordan ser virkelighetsbildet egentlig ut i dette jaget etter å sikre alle barn en supergod og ‘standardisert’ norsk oppvekst?

Det biologiske prinsippet henger høyt innenfor norsk barnerett, og innebærer at barn primært skal vokse opp med sine biologiske foreldre. Vi heier frem verdien om en samlet og sterk familieenhet med mor og far i spissen, mens vi samtidig legger ut bøttevis med utfordringer for at foreldre skal opp på en standard som kan gi enhver familie prestasjonsangst.

Selvfølgelig må det være slik, og en sunn samfunnsutvikling er tuftet på nettopp styrken ved å kunne tilpasse seg stadig nye perspektiver og leveregler. Men det er lov å puste med magen, og ikke glem at dette er utfordringer selv forvalterne av de ulike lovverkene sliter med å navigere seg gjennom.

Som såkalt ‘ekspert’ og barnevernsarbeider burde jeg vite det meste hva som kreves ved oppdragelse av barn. Det gjør jeg absolutt ikke, men det jeg har funnet ut, er at jeg i kraft av min rolle har vært med å sette høye, og til tider uforholdsmessige krav til dagens foreldre. Noen kollegaer vil nok si at så pass må det være for å sikre at våre dyrebare små ikke utsettes for det man i Norge har definert som omsorgssvikt. Poenget er legitimt, men er det ikke et morsomt paradoks at man setter forventninger til foreldreegenskaper på et nivå mange fagfolk selv ikke er i nærheten av å kunne oppfylle?

Det er ikke få ganger jeg har sett barnevernsarbeidere, leger, psykologer, terapeuter og andre helse- og sosialarbeidere har måttet ta den lange turen til barnevernet fordi de ‘bare’ klasket til ungen sin som nektet å spise opp maten. Eller som ikke har forstått at barn på 9 år ikke skal være alene hjemme over natten. Eller drar ungene fysisk og mentalt gjennom den vonde skilsmissen de selv står midt i.

I de verste tilfellene sitter samme ‘ekspert’ neste dag og skriver på sin neste bok om veien til en god barneoppdragelse, eller holder foredrag foran intetanende foreldre på hvordan håndtere rebelsk ungdom. Alle vet det skjer, men gud forby oss å snakke om våre egne svakheter!

I mange terapeut- og klientrelasjoner oppfordres barn og foreldre til først å erkjenne egne sårbarheter før de kan forvente en fremgang med egne problemer. Bør ikke det også gjelde oss i hjelpesystemene? Det er menneskelig å feile, men det er heller ikke galt å vise mentaliseringsevner i de ulike relasjonene.

Jeg nevnte det så vidt, kulturperspektivet. I Norge snakker vi om «mangfold» som om det var navnet på nasjonalsangen vår, og vi kaller oss kultursensitive og inkluderende siden det er flotte ord å briljere med, nesten som et partytriks. Men når det kommer til praktisk utøvelse, så vet mange av oss at det ikke alltid er like lett å følge velmente intensjoner.

Viser vi nok forståelse for at mange flerkulturelle familier finner det normalt å sove 5-6 personer på et soverom? Har vi aksept for at mange flerkulturelle familier har sterkere følelsesmessige uttrykk enn oss sindige sørlendinger? Utøvelse av forelderrollen skjer i mange varianter og former, men husk da at variasjon ikke er det samme som en mangel!

Mediebildet er heller ikke så snilt med dagens foreldre, tenker jeg. Ukentlig spikres den ene klissete smørbrødlista etter den andre opp i media om barneoppdragelse og foreldreevner; ‘Har du et barn som ikke vil på skolen, gjør slik…’, ’har du et barn som er mye på mobil, gjør slik…’, har du et barn som utagerer, gjør slik…’

Og ikke kan vi si at smørbrødlistene er spesielt samkjørte heller. Til det er fagfolk og andre meningsbærere alt for mye i utakt. Den ene dagen er det lurt å holde tilbake ukepenger for 12-åringen som ikke har ryddet rommet sitt, neste dag ses dette på som en ekstrem konsekvens som kan gi det barnet alvorlige psykiske plager.

Idealiseringen av foreldrerollen gjennom ekspertråd i tide og utide kan danne et helt urealistisk bilde av forelderrollen. Idealiseringen kan også la frykten for å overse omsorgssvikt få oss til å senke terskelen for hva som egentlig er å anse som bekymringsfull omsorgsutøvelse. Den dagen jeg som barnevernsarbeider lar idealbildet bli målet og ikke et alternativ, da har jeg mistet den viktige nærheten til både fag og klient.

Hvem har ikke hørt ordtaket; det krever en landsby for å oppdra et barn. Hvis vi først skal invitere alle meningsbærere til å mene noe hvordan en forelder skal oppdra barnet sitt, så må man også fordele ansvaret med denne ‘landsbyen’ når oppdragelsen likevel ikke gikk helt etter planen.

En av mine hovedoppgaver som barnevernsarbeider, er å fremskaffe trygghet og ikke skape mer angst enn det som allerede er hos foreldre som er usikre i sin forelderrolle.

Den ‘optimale’ forelderrollen er heller ikke noe spesielt å tilstrebe for alle. Våre foreldreevner trenger bare å være ‘gode nok’ for akkurat det barnet jeg har ansvaret for.

Noen barn lider dessverre overlast i sine hjem, men mange barn bor også i akkurat gode nok hjem, med akkurat gode nok foreldre.