For veteranene i Afghanistan var Norge mer enn bare fredsmegler. Vi var også en krigsmakt.

Afghanistan har appellert til spenningssøkende soldater, skriver Sunniva Engh. Foto: Kristin Solberg

Når soldater som har deltatt i Afghanistan skriver memoarer, utfordres historien om Norges internasjonale engasjement.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I takt med at Norges profil i freds- og forsoningssaker er blitt høyere, har det vokst frem et populærkulturelt marked som er sultent på bøker, film, TV-serier og teater basert på norske diplomaters fremstillinger av egen innsats i fredens tjeneste.

Men ikke bare fred selger – krig er også «hot». Samtidig som fortellingene fra innsiden av norsk freds- og forsoningsarbeid er blitt flere, har beretningene fra Norges deltagelse i krigføring også økt i antall.

Særlig får den norske innsatsen i Afghanistan oppmerksomhet, og mange nyere bøker er skrevet om eller av tidligere eller nåværende forsvarsansatte.

Men hva gjør det med fortellingene våre om Norges utenrikspolitikk når veteranene selv forteller om egne bidrag til krig? Biografier av og om norske Afghanistan-veteraner viser historier som står i kontrast til narrativet om Norge i Afghanistan som har kommet fra politisk ledelse.

Afghanistan-veteranene deler særlig villig, og fortellingene deres går ofte på tvers av den vante historien om det lille landet som vil skape fred.

Forteller mer enn andre veteraner

De siste 20 årene har stadig flere Afghanistan-veteraner formidlet sine egne fortellinger fra felt. Dette står i kontrast til tidligere veteraners beretninger.

Det finnes kun tre biografier skrevet av veteraner fra Tysklandsbrigaden, der 50.000 norske soldater tjenestegjorde i årene 1947 til 1953. Det samme gjelder Kongo, der drøye tusen norske soldater bidro fra 1960 til 1964. Som en kontrast har de cirka 9200 norske soldatene som tjenestegjorde i Afghanistan fra 2001 til 2014, så langt skrevet eller vært gjenstand for ni biografier og selvbiografier.

Tre bøker skrevet av journalister er i tillegg delvis basert på intervjuer med norske soldater, og Afghanistan er eksempel i tre samlinger med personlige beretninger fra «intops» (internasjonale operasjoner). Ytterligere én memoarbok omhandler afghansk personale i den norske innsatsen.

Det er tydelig at krig selger, og at veteraner i økende grad ønsker å dele erfaringer. Dette gjelder også Forsvarets mest lukkede miljøer. Spesialsoldater og etterretningsoperatører er interessante subjekter for biografier og skriver også selv historier fra bak kulissene, som «Fra innsiden av Etterretningstjenesten.» Forsvarssjef Eirik Kristoffersen skriver også i «Jegerånden» fra 2020.

Afghanistan-veteranene, inkludert de mest hemmelige og de høyest graderte, forteller altså i større grad om sine opplevelser enn tidligere veteraner har gjort.

Hvorfor skriver soldatene?

Biografiene er skrevet parallelt med innsatsen. 2010–2013 var toppår for veteranlitteratur, med hele syv biografier, mens ytterligere to kom i 2020. Dette vitner om et ønske om kunnskap om den norske innsatsen og om Afghanistan.

Sannsynligvis har lesernes nysgjerrighet på intops økt, gitt den store medieoppmerksomheten rundt Afghanistan. Ikke bare var ISAF (International Security Assistance Force) og dens mulige resultater omstridt, men tapene av ti norske soldater fikk også mye oppmerksomhet.

Det samme var tilfellet for diskusjonene om en krigerkultur i Forsvaret, som kom på dagsordenen etter en reportasje i mannebladet Alfa i 2010.

Her fortalte soldater fra Telemark bataljon at «krig er bedre enn sex», og at kampropet «Til Valhall» runget før de skjøt på Talibankrigere med et glis om munnen. Daværende forsvarsminister Grete Faremo (Ap) og forsvarssjef Harald Sunde rykket raskt ut og mente dette uttrykte en krigerkultur som ikke hørte hjemme i Forsvaret.

Afghanistan har altså appellert til spenningssøkende soldater og lesere og utvilsomt økt oppmerksomheten rundt hva Norge gjør i intops. Her spiller også bredere kulturendringer inn: Bloggere, realityserier og virkelighetslitteratur har gradvis gjort det vanligere å dele – ikke bare det personlige, men også det private – i det offentlige rom.

Også når det private handler om krigføring og det å ta liv – som vist av den anonymiserte boken «Med mandat til å drepe» fra 2010, der norske skarpskyttere i Afghanistan forteller om vanlige dager på jobben.

Men hvordan bidrar Afghanistan-veteraners biografier til forståelsen vår av Norges internasjonale engasjement og Norges innsats i Afghanistan? Reflekterer biografiene vante fortellinger om det lille landet som ønsker fred og internasjonal orden – fremstilles Norge som fredsnasjon eller krigsmakt?

Hva skriver soldatene?

Når det gjelder motivasjonen for å delta i Afghanistan, oppgir veteranene at krigen var en årsak til å reise. Soldatene ville delta i Afghanistan for å få erfaring med krigføring og for å «gjøre jobben» sin på ekte. De var opptatt av å «være med i en skikkelig krig», få reell soldaterfaring og skyte med skarpt, ikke bare øve på krig på skytebaner og øvingsfelt hjemme i Norge.

Lysten til å være soldat «på ekte» spiller også inn i veteraners vurderinger rundt Alfa-saken. Tre av Afghanistan-veteranene som har skrevet biografier, var selv soldater og offiserer i Telemark bataljon i tiden rundt det famøse intervjuet. Da Faremo og Sunde rykket ut for å ta avstand fra holdningene som kom til uttrykk og etterlyste en kulturendring, opplevde disse soldatene seg sviktet, til dels dolket i ryggen av egen ledelse.

Soldatene fra Telemark bataljon har skrevet bøkene sine dels som forsvarsskrift for å forklare nødvendigheten av å dyrke frem nettopp en krigerkultur, for å kunne gjøre jobben sin best mulig.

Når det gjelder hva Norge bidro med i Afghanistan, og om dette var krigføring eller fredsarbeid, er veteranbiografiene tydelige. De fleste mener at norske politikere har pyntet på historien om Norges bidrag.

De fant at man fremhevet et narrativ om at Norge var i Afghanistan for å bekjempe internasjonal terrorisme, for å etablere fred og et levedyktig demokratisk samfunn, og at politisk ledelse ikke var tilstrekkelig åpen om omfanget og alvoret i hvordan Norge bidro i krigføringen. Som en soldat ble sitert i artikkelen i Alfa: «Man verver seg ikke til Afghanistan for å redde verden.»

Men et ønske om å hjelpe, også utenom eller i tillegg til krigføringen, gjør seg gjeldende i mange av veteranenes biografier. Her sammenfaller veteranenes vurderinger på flere punkter med kritikken som kom gjennom det offentlig oppnevnte Afghanistan-utvalgets vurderinger i NOU 2016:8 (Norges offentlige utredninger): Norge oppnådde målet sitt om å være en god USA-venn, mens den jevne afghaner kunne se langt etter fred, demokrati og utvikling.

Skapte ikke gode resultater

Veteranene er nemlig kritiske til ISAFs tilnærming og muligheter for å oppnå resultater. Særlig er de kritiske til den såkalte «norske modellen» med skille mellom militær og sivil innsats i Afghanistan. Dette stred ikke bare imot Natos integrerte tilnærming – «comprehensive approach» – som Norge selv hadde vært drivende i å innføre, men veteranene observerte også at delingen ikke skapte gode resultater.

Mange mente at man ville tjent på å samordne militære og sivile virkemidler, slik at soldatene også kunne bidra med nødhjelp og bistand. På den måten kunne de faktisk «vinne hjertene og sinnene» hos lokalbefolkningen. Skillet vanskeliggjorde soldatenes rolle, slik at lokalbefolkningen oppfattet deres arbeid som ensidig negativt, mens de vurderte hjelpearbeiderne positivt.

Samtidig fant veteranene at den negative rollen de fikk, i kontrast til hjelpearbeidere, vanskeliggjorde oppdraget deres ytterligere i en selvforsterkende, nedadgående spiral.

Biografier av og om Afghanistan-veteraner inneholder altså ganske kritiske fremstillinger av Norge i Afghanistan. Enkelte har i tillegg en tydelig målsetting om å svare på og korrigere narrativet om Afghanistan som er blitt frontet av det politiske Norge.

Norge som krigsmakt

Her er Faremo og Sundes kritikk av «krigerkulturen» i Telemark bataljon et tydelig eksempel. I tillegg utfordrer soldatenes historier fremstillinger av hvordan den norske innsatsen ble innrettet, og hva Norge kunne klare å oppnå i Afghanistan.

Når de som utøver krigs- og fredsinnsats på vegne av Norge skriver bøker og bidrar til annen formidling, får vi flere innganger til å forstå Norges internasjonale engasjement og kan se nye dimensjoner på individ- og gruppenivå.

Men mens fredsmeglerne forholder seg til etablerte, internaliserte ideer om Norges utenrikspolitiske rolle, ser det ut til at det i Forsvaret, og særlig i spesialstyrkene og fremfor alt i Telemark bataljon, har eksistert en historiekultur med rom for fortellinger som går på tvers av vante syn på Norges utenrikspolitikk.

Og mens fredsdiplomater i liten grad utfordrer narrativet om Norge som fredsnasjon, er Afghanistan-veteraner altså villige til å gå i rette med historien om det lille landet som skaper fred. De skriver heller frem en historie om et land som også vil føre krig, og peker på det umulige i å skulle kombinere fredsarbeid med krigføring.

Fra Afghanistan-veteranenes ståsted var Norge ikke kun fredsmegler eller bistandsgiver, men også en krigsmakt.