Før var frivilligheten ryggraden i norsk velferd, nå øker igjen behovet for de frivillige

DEBATT: For hundre år siden var frivilligheten selve ryggraden i norsk velferd. Misjon, menighet, idrettslag, kvinneforeninger, kor, ungdomslag og nabolagsdugnader bar mye av ansvaret dagens velferd sikrer.

Bildet er fra vaksinering mot poliomyelitt på Romerike i 1956. Foto: Aage Storløkken / NTB

Omsorg for de eldre, møteplasser for barn og unge, idrettstilbud og kultur – alt ble drevet av frivillige krefter. Mange av de store organisasjonene vi kjenner i dag har røtter tilbake til denne tiden: Røde Kors Norge (1865), Den Norske Turistforening (1868), Norske Kvinners Sanitetsforening (1896). Disse organisasjonene har i nærmere 150 år vært viktige bærebjelker i norsk velferd.

Helselagets (Nasjonalforeningen for folkehelsen) rolle har endret seg i takt med endringene av den offentlige innsatsen i helsesektoren, men Helselaget fortsatte lenge å gi et betydelig tilskudd til driften av kommunale tjenester, og var også tidligere arbeidsgiver for helsesøstre. Så sent som i 1990 bidro laget betydelig til å finansiere kommunale svangerskapskurs.

Staten overtok gradvis mer

Gradvis utover 1900-tallet tok staten og kommunene over stadig mer ansvar for velferden. Profesjonelle tjenester og offentlig finansiering ble grunnlaget for den velferden vi har i dag, samtidig ble frivillighetens rolle ofte redusert til «det lille ekstra». I de siste årene ser vi også en økt profesjonalisering av dagens frivillighet, med flere ansattressurser. Nå står vi derimot ved et veiskille. Det er økt press på offentlige budsjetter, økende utenforskap og nye samfunnsutfordringer.

Dette gjør at vi må hente igjen kraften fra frivilligheten, men på nye måter. Spørsmålet er ikke om vi trenger frivillighet, men hvordan vi kan bygge en ny fremtid, der frivillig innsats, offentlig tjenesteyting, næringsliv og teknologi utfyller hverandre i skapingen av velferd.

Hvordan får vi til samskaping? Om dette strides de lærde. Uten å kompromisse med tjenestekvalitet må fremtidens velferd samskapes mellom ulike aktører, frivillighet, næringsliv og det offentlige. Denne tenkningen stiller nye og store krav til kommunene, men det stiller også større krav til oss som innbyggere og som samfunn.

Hvordan blir framtidens kommune?

Akademikere, politikere og ledere har allerede i årevis snakket om dette i taler, i planer og debatter, men tiden er inne for å finne faktiske løsninger i praksis.

Det er ikke lenger nok å arrangere paneldebatter om økt samhandling på tvers under Arendalsuka, og dele ut noen stimuleringsmidler her og der. Konkrete oppgaver må omfordeles, systemer, avdelinger, tjeneste- og direktørområder i kommunene må endres, og innovasjoner må testes. «Sånn gjør vi det her» må skrotes.

Man har lenge snakket om kommune 1, 2, og 3.0. Hvordan ser kommune 4.0 ut? Hva kan vi lære av frivillighetens historie i Norge? Hvordan kan vi rekruttere og engasjere nye generasjoner frivillige? Hvordan kan frivilligheten brukes til å skape fellesskap og motvirke utenforskap? Hvordan kan kommune 4.0 og samskaping gir nye muligheter for samarbeid mellom frivillighet, lokalsamfunn og kommune? Er vi som borgere egentlig klare for kommune 4.0? La oss se framover mot fortiden.