For Putin er det vinn eller forsvinn

Putin har fra begynnelsen av krigen klargjort hva hans krigsmål er. For det første skal Ukraina "demilitariseres". Det kan bare bety at Ukraina får et avhengighetsforhold til Russland med innskrenket suverenitet i en eller annen form. Og landet skal dessuten "avnazifiseres". Som bare kan forstås som et regimeskifte til en Moskva-vennlig ledelse.

Russland/Sovjetunionen har siden Krim-krigen (1853 - 56) tapt i alle fall seks større kriger. La meg bare nevne to av nederlagene. Tapet i første verdenskrig, som utløste den russiske revolusjon med henrettelsen av hele tsarfamilien og innføring av et kommunistisk diktatur. Og nederlaget i Afghanistan i 1989, som førte til oppløsningen av Sovjetunionen og etableringen av en rekke selvstendige stater. Deriblant Ukraina og de baltiske land. I samme periode har Russland/Sovjetunionen bare vunnet en større krig. Den andre verdenskrig. Og den vant landet ved hjelp av betydelig alliert hjelp der en stor andel ble ført frem av norske skip.

Hver og en av de tapte krigene har ført til omfattende endringer i den politiske ledelse i Moskva. Det er derfor ingen grunn til å tro at det skulle være annerledes nå. De annonserte krigsmål om demilitarisering og avnazifisering av Ukraina må Putin oppnå. Ellers vil mange russere tenke at krigen for Russland er tapt. Da er Putin og hans regime etter alle solemerker ferdig, og Russland kan gli ut i en ustabil politisk og militær tilstand. Slik situasjonen var under og umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd.

For Putin er det altså vinn eller forsvinn. Forhandlinger der han inngår et kompromiss uten å nå sine krigsmål er derfor lite sannsynlig. Og det dreier seg selvsagt om hele Ukraina. For Putin kan ikke tillate at et del-Ukraina får bestå som en suveren stat i det han oppfatter som russisk interesseområde, og som søker forbindelse/allianse mot Vesten. Da er jo problemet som utløste krigen ikke løst (ref. Clausewitz), og krigen vil derfor komme tilbake i en eller annen form.

Alle forestillinger om en fredsløsning, der Ukraina får eksistere som uavhengig og suveren stat, er derfor ønsketenkning. Selv om president Trump og hans nærmeste rådgivere, Steve Witkoff og svigersønn Jared Kushner, åpenbart tror på slike kompromisser. Men dette er forretningsfolk uten diplomatisk eller militær innsikt, og som opptrer som private forhandlere på oppdrag fra den amerikanske presidenten personlig. De er altså privatpersoner uten formell diplomatisk eller politisk legitimitet. Med sin bakgrunn fra næringslivet tenker de tydeligvis at dette dreier seg om en variant av en forretningsavtale, der vinn/tap bare er et spørsmål om penger, og hva som tjener de forretningsmessige interesser. Men det er det ikke.

Jeg tror derfor verden ikke skal ha forhåpninger om en snarlig fred. Uansett om Trump og hans forhandlerteam åpenbart ønsker fred. Krigen vil altså fortsette til en eller begge parter bryter sammen, eller føler de er mer tjent med at krigshandlingene opphører.

Når det gjelder EUs rentefrie krigskreditt til Ukraina på 90 milliarder euro, er det usikkert hva den innebærer. Tsjekkia, Ungarn og Slovakia er mot denne krigskreditten, og vil ikke være med å hefte for lånet. Det har EU oppsiktsvekkende nok akseptert. Belgia, der brorparten av de frosne russiske midlene er deponert, frykter for erstatningsansvar fra Russland hvis disse pengene overføres til Ukraina. De russiske midlene forblir derfor i Belgia, og skal kun tjene som en sikkerhet for lånet rest-EU nå tar opp.

Den tyske regjeringssjef, kansler Friedrich Merz, har argumentert sterkt for at de russiske midlene skal brukes som krigserstatning for gjenoppbygging av Ukraina og betaling for EUs krigskreditt. Realismen i denne planen er avhengig av hvem som vinner krigen. Vinner Ukraina, kan det fungere. Men vinner Russland, og det er nå mest sannsynlig, kan EU skyte en hvit pil etter disse pengene.

For vinneren av en krig betaler ingen krigserstatninger. Det gjør taperen!