«For ett år siden bestemte jeg meg for å begynne å gå i kirken»

Illustrasjon: Christian Bloom

Jeg er overrasket over hvor sjelden kirken bruker den kristne troen til å belyse min samtid og min rolle i den.

Det skjedde i de dager for omtrent akkurat ett år siden at jeg våknet opp etter en sen nyttårsfeiring og bestemte meg for å endelig ta fatt på noe jeg hadde tenkt på en stund: begynne å gå i kirken.

Jeg er et livssynsbarn. Altså en av dem som ble tatt ut av ordinær kristendomsundervisning i grunnskolen. Det var elever fra flere ulike trinn i livssynsklassen, en slags liten grendeskole midt i byen, midt i uken. Det jeg husker best fra undervisningen, var at vi sang en kanon-variant av «Hang down your head, Tom Dooley». Også i voksen, tilbakeskuende alder er det vrient å forstå hvorfor denne mord-balladen om en udåd i Appalachia midt på 1800-tallet var innenfor det livssynsundervisningen skulle dekke. Var det knyttet til en diskusjon om etikk og dødsstraff, som jeg ikke lenger husker? Eller var det rett og slett at livssynslæreren også var skolens musikklærer og aldri lot sjansen til å spille gitar passere?