For en person som stammer, vekker Aftenposten-overskriften sterke følelser

Russland president Vladimir Putin avbildet 29. desember 2024. Foto: Mikhail Tereshchenko, AP/NTB

Selv om det kan være lett å lese Putins stamming som en slags metafor for maktens skjørhet, risikerer man å redusere en kompleks taleflytvanske til en punchline.

I Aftenposten 6. januar kunne vi lese en artikkel med overskriften «Russisk kultur knebles, men rockestjernen kritiserte Putin så han begynte å stamme».

For en person som stammer, vekker denne overskriften sterke følelser. Det er fascinerende at stamming her brukes som en slags indikator på at presidenten ble «satt ut» eller mistet kontrollen. Men dette narrativet forsterker dessverre feilaktige forestillinger om hva stamming faktisk er.

Stamming har ingenting å gjøre med svakhet eller manglende evne til å håndtere kritikk. Det er en taleflytvanske som millioner av mennesker lever med – og som kan oppstå i ulike situasjoner, også for dem som ikke vanligvis stammer. Å fremstille det som et tegn på at noen er blitt «ydmyket» eller «overvunnet» av kritikk er både feil og stigmatiserende.

Selv om det kan være lett å lese Putins stamming som en slags metafor for maktens skjørhet, risikerer man å redusere en kompleks taleflytvanske til en punchline. Dette er noe vi som stammer, ofte møter – at vår måte å snakke på blir gjort til noe komisk, pinlig eller symbolsk i stedet for bare en del av hvem vi er.

Det er ingen tvil om at Putin som leder kan og bør kritiseres. Men å legge vekt på stammingen hans som et uttrykk for svakhet bidrar til å stigmatisere de mange som lever med stamming hver dag. Vi er ikke svake. Vi er ikke mindre i stand til å stå opp for oss selv. Og vi fortjener å bli sett som mer enn et «tegn» på tap av kontroll.

Mitt håp er at vi i fremtiden kan fokusere på handlinger og politikk – ikke på hvordan noen snakker under press. Stamming er ikke en svakhet. Det er bare en annen måte å snakke på.