Folkeretten er død. Hva kommer nå?

Spørsmålet er dermed hvordan en politisk leder blir en eiendomsspekulant når han søker politisk makt, skriver innleggsforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon i Brasil mot USAs arrestasjon av Nicolas Madura. Foto: Tuane Fernandes, Reuters / NTB

Folkeretten er død, om enn ikke for alltid, så i hvert fall i dette øyeblikk i verdens historie. Det er ikke så uventet.

Folkeretten er død, om enn ikke for alltid, så i hvert fall i dette øyeblikket i historien. Dette kommer ikke uventet. Folkeretten har ligget på sotteseng i lengre tid.

Årsaken er at folkeretten ikke er et rettssystem som det er knyttet maktmidler til, men sedvane opprettholdt av statlig praksis. Ja, det finnes traktater og avtaler som stater har ratifisert, men først og fremst er folkeretten praksis stater har gjentatt over tid, som dermed er blitt sedvane.

Det betyr både at den alltid har vært dynamisk, men også at den lett kan avskrives.

Egeninteresse

Det vi liker å kalle folkeretten, er egentlig ikke noe annet enn en type statspraksis som i en historisk periode er blitt opprettholdt av de sterkeste maktene fordi de så seg tjent med den. Slik oppsto folkeretten, men slik vil den også forvitre hvis de sterkeste, eller i dette tilfellet den sterkeste makten, USA, ikke lenger ser seg tjent med å opprettholde den gjennom egen praksis.

Det vi i dag kaller en del av folkerettslig praksis, som diplomaters immunitet, kan vi spore tilbake til 1500-tallet, men det er fredsavtalen i Westfalen etter trettiårskrigen i 1648 som regnes som starten på moderne folkerett og dens grunnstein suverenitetsprinsippet.

Det innebærer at alle stater fritt skal bestemme over seg selv og ikke bli styrt av andre mot sin vilje. Hvorfor var man opptatt av dette i 1648 og ved senere kongresser i etterkant av store kriger som Wienerkongressen (1815), Versaillesfreden og Folkeforbundet (1919) og San Francisco-konferansen (opprettelsen av FN i 1945)?

Svaret er enkelt: Store kriger er kostbare for alle. Opp gjennom historien har de seirende søkt å befeste folkerettens kjerne suverenitetsprinsippet. Det har de gjort for å forsøke å forhindre nye kriger, men også for å sikre egen maktposisjon internasjonalt.

Folkeretten har overlevd og blitt utviklet som statspraksis siden 1648 da de sterkeste maktene så at dette var i deres interesse.

Suverenitet og stabilitet

Dette betyr også at folkeretten springer ut av en spesifikk kontekst historisk og geografisk. Den oppstår og konstrueres i Europa.

Det er først etter 1945 med opprettelsen av FN at den blir global, men når avkoloniseringen får fortgang, omfavnes den av de nye statene i det globale sør. Hvorfor? Suverenitetsprinsippet legger noen begrensninger på hva de sterke legitimt kan gjøre med de svake. I perioden etter 1945 er dette i hvert fall delvis blitt akseptert av de sterkeste. Mest sannsynlig da det bidro til internasjonal stabilitet som også USA så var i sin interesse.

USAs angrep på Venezuela bryter med suverenitetsprinsippet, men dets død startet ikke her. Det er derimot en konsekvens av en lang rekke handlinger som har underminert sedvanen. Vestens intervensjoner i alt fra Afghanistan til Irak og Libya har bidratt, men også mistanken dette skapte i det globale sør om at folkeretten nå først og fremst var gjeldende når vi i Vesten mente det tjente våre interesser.

Spennet i vestlig argumentasjon og retorikk overfor Russlands angrepskrig mot Ukraina og Israels uproporsjonale respons på Hamas' terrorangrep var begynnelsen på slutten for folkeretten.

Poenget er at sedvane opprettholdes av praksis, og i det øyeblikk praksis blir applisert ulikt basert på interessemotiverte argumenter, da svinner også sedvanens normative makt.

Dette har vært i spill lenge, og når folk i andre deler av verden så hvor svake Europa var når det kostet å stille opp for folkerettens grunnprinsipper, er det åpenbart at den amerikanske presidenten Donald Trumps regime skjønte det samme.

Washington hadde ingen grunn til å tro at Europa vil reagere hardere enn hva man har gjort overfor USAs angrep på Venezuelas suverenitet. Nå er vi redde for at Danmark og Grønland skal stå for tur.

Ikke fascisme

Nå er folkeretten død. Spørsmålet er: Hva kommer nå? Noen ser for seg kaos og uorden i en verden i uro som spinner stadig hurtigere rundt profittkalkylene som står i sentrum for Trumps transaksjonisme. Noen snakker om fascisme når de omtaler Trumps maktbruk og undergraving av etablert rettsorden. Det mener jeg er feil.

Den eneste kjernen av ideologi, hvis man kan bruke det begrepet, er overbevisningen om at alt – livet, økonomien, politikken, verden – er kun transaksjoner – en virkelighet hvor alt koker ned til varer og eiendom, tilbud og etterspørsel, og hvem som kan bøye transaksjonene til sin fordel.

Er det autoritære trekk i Trumps måte å styre på? Ja, men det er ikke fascisme. Kun måten han lærte å gjøre forretninger på når han slo seg opp i New Yorks eiendomsmarked. Et marked hvor skittent spill og evige «deals» hvor det å bruke de midlene du har for å vinne, er helt vanlig.

Big man

Spørsmålet er dermed hvordan en politisk leder blir en slik eiendomsspekulant når han søker politisk makt. Det nærmeste svaret vi kommer, er politisk etnografi som har utviklet begrepet «big man» – en stormann. En politisk stormann som Trump er blitt, er ikke avhengig av embete. Ja, han er valgt som president, men han er noe mer. Han er blitt selve personifiseringen av politisk og økonomisk makt.

Det fremstår tydelig når vi ser på hvor han befant seg under angrepet på Venezuela. Trump var ikke i det operative senteret i Washington, han fulgte begivenhetenes gang fra sitt Mar-a-Lago. Stormannen trenger ikke å møte opp. De andre møter opp for ham, for Trump er det politiske navet som alt sirkler rundt.

En stormann som Trump kan fremstå som suveren både i form av makten og taket han har på sine tilhengere. Men det er verdt å merke seg det vi vet om slike stormenn både historisk og nåtidig. Vi har brukt dette begrepet til å studere mektige ledere både i Afrika og i Midtøsten. Det vi finner, er at deres status som stormenn er helt avhengige av at de anerkjennes som stormenn.

Tilhengerne

Jo større anerkjennelse, jo større makt og handlingsrom. Det øyeblikket anerkjennelsen av status betviles, ser vi at tilhengere både blant fotfolket og de klientene stormannen virkelig trenger, begynner å falle fra. Forholdet mellom stormenn og tilhengere er dermed paradoksalt nok et som bygger på gjensidig avhengighet.

Trump kan ikke være en stormann uten sin amerikanske tilhengerskare og de viktige klientene han omgir seg med, og som utfører hans ordre og ønsker, men hans internasjonale status som stormann avhenger også av anerkjennelsen han har fått rikelig av fra europeiske ledere. I og med at det meste annet ved Trump er hult, unntatt transaksjonisme, så er hans basis som stormann relativt begrenset.

Han har Make America Again-bevegelsen, men en stormann kan ikke leve evig på løfter og tomme slagord. Han må levere til sine tilhengere. Blir det ikke noe til dem, vil før eller siden flere falle fra. Faller nok av fotfolket fra, vil de klientene han er avhengig av, også begynne å se seg om etter andre alternativer.

Alt har en slutt

Ingenting varer evig, men Trump har i hvert fall tre år til, og de som ønsker en annen verdensorden enn Trumps transaksjonisme hvor han er navet i omtrent alle viktige internasjonale prosesser, bør innse at jo mer man anerkjenner hans status og i Europas tilfelle vår antatte avhengighet av USA, jo lenger vil han gå.

Hva han egentlig tenker om Grønland, er ikke godt å si, men jo mer andre lar seg presse, jo lenger vil en stormann som Trump være tilbøyelig til å gå. Dette er viktig, for vi har ingen garantier for at denne måten å føre internasjonal politikk på vil være over om tre år.

Den kan ha kommet for å bli lenger, og andre spiller det samme spillet, det være seg i Moskva eller andre steder.