Folk sa: – Her er nøklene til huset vårt

Ashee Khan er overveldet. Hun ser seg rundt blant de kraftige tømmerveggene i den store hytta i Kvinnegardslia i Ål.

Her skal de bo fremover. Etter tre netter på hotell kunne de i går flytte inn i ei stor tømmerhytte på fjellet, sju kilometer fra Ål sentrum.

– Jeg er så takknemlig for livet. Det er så mye vi trenger, men det er helt utrolig hvor mye folk bryr seg, sier Ashee som umiddelbart kjente at her var det mulig å slå seg til ro.

Familien på fem opplevde marerittet torsdag kveld. På kort tid brant huset deres helt ned i en eksplosiv brann. Alt de eide forsvant i brannen.

I løpet av kort tid begynte bygdefolket å mobilisere. Familien opplevde så mye varme og støtte som de ikke trodde var mulig. Utallige telefoner og meldinger begynte å strømme inn.

Mange tilbød dem et sted å bo.

Familien som har to fosterbarn og ei biologisk datter trengte en bolig med flere soverom.

Etter kort tid fikk de tilbud om ei stor hytte på fjellet som har vært leid ut til skiturister. Her har de tenkt å slå seg til ro fremover, også fordi den minste fostersønnen trenger stabilitet.

En kommune med mange kriser

Ål kommune har de siste årene opplevd flere tragedier. Det gjør dem godt trent i å håndtere kriser.

Da familien Khans hus brant ned til grunnen bare få dager før jul mobiliserte kommunen, kriseteam og psykisk helseteam alt de hadde. Frivillighetssentralen hadde innsamling av klær og sko. Familien hadde kun det de stod og gikk i.

Etter enormt engasjement fra bygdesamfunnet i Ål fikk brannofrene tak over hodet til jul.

Må bygge opp alt på nytt

NRK har tidligere laget dokumentar om den sterke historien om ekteparet Khan fra Lahore i Pakistan. De flyktet til Norge med to tomme hender på grunn av kjærligheten.

Du kunne også lese om dem for 14 dager siden fordi de er blant de få flerkulturelle fosterhjemmene som finnes i Norge. I løpet av de siste 10 årene har de hatt 17 barn i beredskapshjem og to gutter i fosterhjem.

Ekteparet Khan bygde opp livet sitt i Ål stein for stein, og nå er hendene like tomme som da de kom.

– Hva har vært det vanskeligste å miste?

– Mormors veske og en koran jeg fikk av moren min som nå er død. Og alle tingene som datteren vår Hareem lagde i barnehagen.

Ashee elsker å drive med grønne planter. Mange av plantene hennes var over 20 år gamle. Zawar hadde over 20 undulater i et eget rom i huset der hele skoleklasser fikk komme og se. Nå er alt er borte.

Julen må bare komme

– Vi har til og med fått julegaver fra folk vi ikke kjenner, forteller Ashee Khan rørt. Hun sier at hun er glad for at de bosatte seg på bygda og ikke i byen da de kom i 2002. Hun tror at samholdet er sterkere her. Omsorgen de har fått er enorm.

Men midt i alt, er vissheten om at de må bygge opp det nye livet, og at det blir vanskelige tider fremover.

Blant laftede tømmervegger er det litt julepynt, ei julestjerne og noen lys som kjente og ukjente har kommet med. I en krok står en nisse og noen julegaver.

– Nå skal jeg til byen og forsøke å finne et ordentlig juletre, sier Ashee. Så skal vi forsøke å lage en så god jul vi kan for barna.

Familien som pleide å åpne hjemmet sitt for de som satt alene i julen, har fått tilbake mye omsorg. Psykisk har de det vanskelig. Hver natt drømmer de om flammer og brann. Derfor er klemmene fra bygdas folk ekstra gode i år.

– Det er helt utrolig hvor mye folk bryr seg. Alle stopper opp og gir oss en klem.