Flyskam er avlyst!

Før var det flaut å fly. Nå ligger skammen igjen på bakken.

Torsdag 29. mai kl. 08:30

Jeg studerer miljø. Jeg spiser ikke kjøtt. Jeg interrailer.

I sommer skal jeg fly over 12 000 kilometer til Washington D.C. for en studietur om klima.

Ironisk? Absolutt. Uvanlig? Nei, dessverre ikke.

I 2019 var «flyskam» årets ord i Sverigehttps://framtida.no/2019/12/30/klima-set-preg-pa-svensk? og ble nevnt over 3400 ganger i norske medier.

Seks år senere er flyene stappfulle. Skammen? Den ligger igjen på bakken.

Vi vet hva vi burde gjøre. Likevel går vi om bord. Flyet går jo uansett?

Foto: Privat

Vi resirkulerer, kjører elbil, spiser mindre kjøtt – mens vi bestiller flybilletter.

Jeg bestilte turen til Washington uten å si noe til familien. Jeg vil ikke føle meg som en hykler.

Men det er det jeg er. Og jeg er ikke alene.

Klimaforskere hopper på fly verden over i jakten på løsninger for klimaendringene.

I 2019 sendte Norge 44 politikere og byråkrater til klimatoppmøtet i Madrid.

Seks år senere planlegger den Brasilianske regjeringa, ironisk nok, å utvide flyplassen til
dobbel kapasitet for årets klimakonferanse.

Men si ordet «forskning» i akademia, og flyskammen fordufter – selv ved NMBU, Norges
bærekraftsuniversitet.

Da jeg spurte om vi kunne unngå fly på studieturen, spurte professoren:

«Er du redd for å fly?»

«Ja», sa jeg. «Men ikke for å styrte. For å lette.»

Så, hva kan vi gjøre?

Fly mer, betal mer. En progressiv flyavgift Betyr at avgiften på flyreiser øker jo mer du flyr.som gjelder både ferie og jobbreiser. Og ja, også forskningsreiser.

Avgiften må være rettferdig, justeres etter avstand, ivareta personvern og gi unntak der det trengs.

Men den må finnes.

Så lenge vi later som om problemet ligger kun hos individet, skjer det ingenting.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Vi trenger systemendring - og institusjonene må gå først.

Men selv mens jeg peker på systemene, tviler jeg på at det å lære om USAs ikke-eksisterende klimapolitikk i Washington D.C. veier opp for flyreisens klimaavtrykk.

Jeg skal skrive et 12 siders refleksjonsnotat i Washington.

Åpningen er klar:

Verden går til helvete. USA kunne ikke brydd seg mindre. Og jeg? Jeg bryr meg - så lenge det er behagelig.

Men hva om vi bryr oss sammen?

Vi fikser ikke systemskapt flyskam med individuell skyldfølelse. Vi trenger felles ansvar, kollektivt press og konkret politikk som faktisk funker.