Feil diagnose fører til feil medisin – også for jernbanen i Norge

Dagens situasjon er en krise Dersom en er av den oppfatningen at gjenetableringen av et monopol på norsk jernbane vil løse Riksrevisjonens funn om massive feil på infrastrukturen, tar en feil. Sørlandsbanen hadde i 2023 en punktlighet på 65%. Målet for Bane NOR er en punktlighet på 90%, noe som aldri har vært oppnådd. Så langt i år er punktligheten på 66%. Hovedårsakene er en ikke-fungerende infrastruktur og gamle tog. Av de drøye 200 dagene som er lagt bak oss i år har Bane NOR levert fem (5) ordinære driftsdøgn uten feil på infrastrukturen, hvor konsekvensene enten er forsinkelser eller en innstillinger, eller begge.

Konkurranse virker På oppdrag fra Samferdselsdepartementet evaluerte TØI erfaringene med Gjøvikbanen. I TØI sin evalueringsrapport «På sporet av konkurranse» fra 2010, konkluderes det med at tilbudet ble bedre, flere benyttet seg følgelig av toget, og kostnadene ble redusert. Videre viser rapporten til at nye utfordringer har oppstått: «Utviklingen på Gjøvikbanen fremover vil i stor grad avhenge av tilstanden på infrastrukturen, men forholdet mellom Jernbaneverket (nå Bane NOR) og NSB Gjøvikbanen AS, og hvilke krav og forventninger de kan ha til hverandre, er i liten grad adressert i den eksisterende driftskontrakten. I tillegg indikerer både organisatoriske og holdningsmessige forhold at Gjøvikbanen har et uforholdsmessig sterkt fokus, i forhold til sammenliknbare strekninger.»

Og dette er nettopp noe av kjernen i konkurranseutsettingen. Skal man ha jernbane i dette landet, så skal den virke hver gang, for alle, uavhengig av strekning og marked. Kundene på Sørlandsbanen skal kunne ha de samme forventningene til pålitelighet og forutsigbarhet som en pendler på det sentrale Østlandet. Og motsatt. Noe annet er ikke bare en fallitterklæring, men også en mer kostbar jernbane, fordi den koster like mye å drifte samtidig som den påfører samfunnet store påkjenninger.

Konkurranseutsettingen har gitt dette markedet et selskap som brenner for det tilbudet de leverer, har alle forretningsmessige incentiver for å få det til, og i et håndterbart omfang. Det settes tydelige krav og forventninger til leverandør av infrastruktur og leverandører av andre rammebetingelser. Dette profesjonaliserer aktørene i sektoren. Det er jo åpenbart en grunn til at vi er der vi er i dag, og det er at banen har blitt nedprioritert av de som drev her tidligere.

Private aktører Som TØI skrev om internasjonale erfaringer i sin rapport: «Kostnadseffektiviseringen har dels kommet som følge av innføringen av konkurranse, og dels som følge av inntoget av private aktører (privatisering). Utviklingen av samlede offentlige tilskudd til jernbanen har imidlertid ikke sunket i takt med kostnadsbesparelsene. Årsaken til dette er at konkurranseutsettingen i samtlige land har sammenfalt med økte investeringer i infrastrukturen og satsing på dette. I flere land har konkurranseinnføringen blitt etterfulgt av økt erkjennelse av – og satsing på – infrastrukturens betydning og tidligere neglisjering av dette.»

Dette skjer i Norge nå. De operatørene som har vunnet retten til å operere innenfor et gitt geografisk marked gjør alt de kan for at det markedet skal fungere for kundene sine. Det jobbes aktivt med nye innspill til Bane NOR om hvordan oppetiden på infrastrukturen kan økes. Det drives et ustrakt samarbeid med pendlere og andre interessenter langs banen, for å sikre at tilbudet utvikles i tråd med lokale behov. Resultatene viser seg i økt antall reisende, til tross for dagens infrastruktur.

Feilmedisinering gjør vondt verre En reversering av dagens organisering, tilbake til en mastodont, vil ha en negativ effekt. Historien viser oss nettopp det. Jernbanen er både lokal og regional, men aller mest så handler det om lokale detaljer. Dersom ansvaret for jernbanen i Norge skal tilbakeføres til én og samme aktør, vil du igjen få prioriteringer mellom markeder, hvor enkelte områder blir en salderingspost Tiden som har gått siden konkurransen ble innført i desember 2019 er simpelthen alt for kort til å kunne forsvare å foreskrive reverseringsmedisinering. Egne og internasjonale erfaringer viser tvert imot at konkurranse virker, dersom den får lov til å virke.