«Farsund og Lyngdal fortjener ros for nå å ta styringen i kraft­poli­tikken»

Oppdatert:ett minutt siden

Farsund og Lyngdal har nylig tatt et modig og viktig valg: Sammen vil de utrede moderne kjernekraft som en mulig, langsiktig løsning for stabil og forutsigbar kraft i regionen. Det fortjener ros. Endelig ser vi kommuner som løfter blikket og spør: Hva slags kraftsystem trenger vi faktisk – og for hvem?

Og gjennom aktiv økonomisk deltagelse i prosessen er de også med på å sikre prisene på lokal kraft til lokalt næringsliv og folk – får vi håpe.

Samtidig utspiller det seg et helt annet bilde bak ryggen på kommunen. Vindkraft- og solcelleutbyggere beveger seg nå rundt i de samme kommunene med egne planer, egne avtaler og egne interesser. Avtaler inngås direkte med grunneiere, ofte før kommunene er orientert. Planene presenteres i etterkant som nærmest uunngåelige. De peker på «dårlig kommuneøkonomi» og «Staten trenger kraft nå». Dette er ikke samordnet energiplanlegging – det er vill vest.

I går ble hydrogen- og ammoniakkproduksjonen lagt ned, i dag ser vi den siste batterifabrikken kave etter mere penger. Neste ut er datalagringssentere som annenhver kommune hilser velkommen med et ufattelig stort kraftbehov – men ingen plan. Det er som å hoppe i skiflyging uten ski. Dette går på trynet!

Når kommunene nå vurderer kjernekraft, handler det om nettopp det vi mangler i dag: stabil kraft, liten arealbruk, langsiktige rammer og kontroll. Moderne kjernekraft er ikke et hastetiltak, men et strategisk valg. Sammen med vannkraften vår kan den bli perfekt. Vind- og solkraft derimot, presses frem stykkevis og delt, uten helhetlig vurdering av naturinngrep, nettbelastning eller lokale konsekvenser.

Hvor er logikken i at kommunene på den ene siden utreder en felles, langsiktig energiløsning – mens de på den andre siden bombarderes med enkeltprosjekter som konkurrerer om areal, nettkapasitet og lokal aksept? Og spesielt hvordan dette påvirker folk i bygda rent sosialt er underkommunisert.

Etter at strøm ble definert som en handelsvare i det europeiske kraftmarkedet, er målet endret. Det handler ikke lenger først og fremst om forsyningssikkerhet for folk og næring, men om kortsiktig avkastning. Resultatet er utbyggere som haster frem prosjekter etter prinsippet «først til mølla», støttet av et system som belønner tempo – ikke kvalitet. Og med moderne kjernekraft som vil komme - begynner Fornybar Norge å få særdeles dårlig tid.

Kommunene settes i en skvis. Økonomien er presset, overføringene stramme, og fristelsen stor til å si ja til prosjekter som lover raske inntekter. Men natur selges bare én gang. Når den først er industrialisert, kommer den ikke tilbake. Mange sår vil aldri gro.

Farsund og Lyngdal fortjener ros for nå å ta styringen i kraftpolitikken. Men da må styringen være reell. Det innebærer å sette klare rammer: Ingen større kraftutbygging uten regional samordning, full åpenhet og politisk forankring FØR grunneieravtaler inngås.

Skal vi bygge kraft for fremtiden, kan vi ikke la tilfeldige utbyggere definere kursen. Det er på tide at kommunene – og staten – tar tilbake kontrollen over energipolitikken. Naturen og lokalsamfunnene skal ikke stå igjen med regningen.

Jan Broder Dahl,

Farsund INP