Får jeg lov til å fortsette med plogingen, så kan jeg kanskje gå på ski enda et par sesonger

Jeg har lyst til å si litt om hvordan en 87-åring har opplevd – og fremdeles kan oppleve – det å gå på ski, skriver Wenche Sandsten, her avbildet i skiløypa. Foto: Privat

Hva med oss gamlinger?

Mye er skrevet om ploging i skiløypa. Noe humoristisk, noe gravalvorlig og noe satt kraftig på spissen. Men har noen nevnt de tilårskomne skiløperne, de med litt redusert balanse, de som har litt ekstra risiko for brudd i armer og bein?

Jeg har lyst til å si litt om hvordan en 87-åring har opplevd – og fremdeles kan oppleve – det å gå på ski.

Noe problem med plogere hadde vi ikke

I min oppvekst var ikke ploging i skiløypa et tema. Dette var under krigen og den nærmeste tiden etterpå. Alle hadde ikke ski, og preparerte løyper var det i hvert fall ikke.

Jeg var heldig og hadde en eldre bror, så jeg arvet ski. Ganske tunge og litt vindskjeve var de skiene gjerne. Og bindingene var heller ikke veldig styrevennlige. Men vi kom oss i hvert fall inn i Oslomarka, i mitt tilfelle som regel Østmarka, og der gikk vi på ski. Ikke i løyper som var preparert og hadde spor, men gjennom søkk eller over vann og myr, der hvor en eller annen hadde trasket på ski før oss.

Nedoverbakkene var alltid skumle. Vi stupte i snøfonner rett som det var, og trær og busker kunne også være det som stoppet oss. Å ploge i høy snø var selvfølgelig sjelden mulig, så noe problem med plogere hadde vi ikke.

Fortest mulig

Så gikk tiden, og det ble større velstand. Vi fikk faktisk nye, egne ski. Ski med Rottefella-bindinger, som var mye lettere og raskere enn dem vi hadde brukt før. Og etter hvert ble det faste løyper i Østmarka, til og med løyper som ble preppet med maskin.

Da økte vi farten, og den skulle helst være så stor som mulig. Fortest mulig ned uten å ploge. Men lære oss å ploge måtte vi allikevel, for det var svinger som helst måtte tas med en forsiktig plog.

Vi ser jo nå hvordan proffene aldri ploger lenger, men tråkker seg rundt svingen og dermed øker farten ytterligere, men så teknisk flinke ble vi sjelden i min generasjon.

Birkebeinerrenn som 80-åring

I mange år har jeg hatt glede av å gå på ski, i preparerte og ikke preparerte løyper. Fart har vært gøy. Mange fall, men aldri store skader.

Oslomarka har vært det viktigste skiområdet, men turene i fjellet har kanskje vært enda finere og mer opplevelsesrike. Nei, det var ikke alltid løyper. Det var slett ikke alle steder det var lurt å ha full fart, og da fikk man bremse på den måten forholdene tillot, enten det var mulig med en plog eller ikke.

Da jeg gikk mitt siste Birkebeinerrenn som 80-åring (og for øvrig vant min klasse, uten at det er så mye å skryte av, for det var bare to startende i den klassen), visste jeg fra tidligere erfaring at jeg ikke måtte ploge. For prøver du en plog i Birken, blir du sannsynligvis kjørt over bakfra av en raskere og større og sterkere skifantast. Og er du heldig da, er det bare skistaven som ryker.

Jeg er ikke lenger fartsgal

Når jeg nærmer meg 88, har skigåingen min forandret seg litt. Jeg er ikke lenger fartsgal. Jeg koser meg faktisk mest når jeg går oppover. Og så gruer jeg meg til nedoverbakkene. De som jeg før alltid gledet meg sånn til.

Jeg ser på barna som jeg møter i løypa. De akker og sliter seg oppover og fryder seg nedover. Nå er det blitt omvendt for meg.

Jeg kommer meg fremdeles nedover ganske bratte bakker, og (hittil) med armer og bein i behold. Men da er jeg faktisk avhengig av å ploge. Jeg må ha et godt preparert spor med lite grann styresnø, så jeg kan sette ut en plog. En plog som gir meg kontroll på fart og retning ned bakken. Og får jeg lov til å fortsette med det, så kan jeg kanskje gå på ski enda et par sesonger.