Fangevokterne har flyktet. Men hvor er fangene?

DAMASKUS, SYRIA: Hvor råtten, oppskåret og utsultet må en menneskekropp være før en mor ikke kjenner igjen sin sønn?

På ett av Damaskus likhus leter slektninger desperat etter familiemedlemmer som satt i Assads fengsler. Tusenvis av mennesker er fremdeles savnet. Foto: Afshin Ismaeli

Kvinnen stiller seg foran den hvite posen med den tynne kroppen inni. Hun lener seg frem. Stirrer inn i ansiktet hans. Men tennene mangler, kinnene buler innover, øynene er borte. Hvis dette er hennes barn, klarer hun i det hele tatt å kjenne ham igjen?

Hun stirrer og stirrer på det lemlestede fjeset. Rynker pannen. Så rister hun på hodet. Så går hun videre til neste lik. Hun har 40 lik hun skal se på. Kroppene har tydelige tegn på tortur. Og hun er langt fra alene. Hundrevis av kvinner og menn, sønner og døtre og ektemenn og koner flokker i disse dager til Syrias fengsler og sykehus. Alle forsøker å finne sine kjære som forsvant under Assads regime.

For diktatorens skrekkhus har åpnet dørene. Mange har ikke visst hvor regimet tok familiemedlemmene deres. Ei heller hvorfor de forsvant.

«Ahmed» vet heller ikke hvorfor hans to storesøstre ble tatt av Assads menn, de var jo bare 19 og 20 år gamle. Men i motsetning til mange, har han og familien hatt en idé om hva som skjedde med dem.

For han forteller at Assads fangevoktere sendte videoer til familien av hva de gjorde mot de to unge kvinnene.