Ett år på ny skole – jeg tok feil

Jeg var en av mange foreldre som engasjerte seg sterkt mot nedleggelsen. Motstanden min var personlig – jeg var bekymret for at mitt barn ville få en lengre skolevei, og jeg fryktet at frivillige organisasjoner ville miste en viktig møteplass som skolen hadde vært.

Høsten 2024 begynte barnet mitt på Karuss skole. Allerede i løpet av de første ukene merket jeg hvor mye han lå etter – både språklig og sosialt. Han hadde ikke det samme språklige utgangspunktet som mange av de nye klassekameratene, til tross for et godt utviklet morsmål.

Men nå, etter snart ett år på ny skole, ser jeg en utvikling jeg ikke hadde forutsett. Språket hans har styrket seg enormt, og han deltar mer aktivt i lek og samtaler. Han har fått flere venner, og han uttrykker seg med større trygghet.

Jeg har møtt mange andre foreldre med minoritetsbakgrunn som sier det samme. Vi var bekymret – og i mange tilfeller oppriktig redde – for at nedleggelsen ville gjøre ting verre. Men for mange av oss har det faktisk blitt mye bedre.

Barn som kommer fra hjem der det ikke snakkes norsk, har stort behov for å omgås andre barn som bruker et godt og utviklet norsk språk – særlig i lek og sosiale sammenhenger. Øvre Slettheia var en god skole på mange måter, men ikke god nok for altfor mange minoritetselever på ett sted, og det er lett å glemme at en stor andel av barna brukte norsk utelukkende på skolen. Når mange av dem heller ikke deltar i organiserte fritidsaktiviteter, blir skolen den viktigste arenaen for språkutvikling.

Jeg har ikke noe problem med å innrømme feil – og i dette tilfellet tok jeg feil. Det er en vanskelig sak for mange, og det forstår jeg. Men det blir for enkelt å legge skylden på ett parti. Flere aktører var involvert, og saken ble brukt politisk fra flere hold. Det jeg ønsker å formidle, er at nedleggelsen også førte til positive endringer for mange barn. Selv om slik politikk ikke passer for alle skoler, tror jeg det i dette tilfellet var riktig.