Et nytt nei for en ny tid

I dag er det 30 år siden en folkebevegelse bestående av norske bønder, arbeidere, fiskere, solidaritetsbevegelsen, kulturarbeidere og miljøbevegelsen sa nei til EU.

NEI OG ATTER NEI: – I en tid hvor samfunn og folk splittes er det alliansen fra Samholds-Norge som sitter på de gode løsningene, ikke Markeds-Norge og et toppstyrt EU, skriver lederne i SV og Senterpartiet. Foto: Erik Johansen / NTB

Torsdag 28. november kl. 11:53

<-KIRSTI BERGSTØ

leder i SV

<-TRYGVE SLAGSVOLD VEDUM

leder i Senterpartiet

Det var ikke gitt at de skulle vinne flertallet. Den økonomiske eliten, den politiske eliten og alle riksdekkende medier, med unntak av Klassekampen og Nationen, var ivrig for.

Men Samholds-Norge vant over Markeds-Norge.

Mye har forandret seg de siste 30 årene siden den historiske folkeavstemningen 28. november 1994.

Likevel står dette fast: Skal vi hegne om folkestyret og fellesskapet i hele landet, så må vi fortsette å utmeisle norsk politikk på utsiden av EU, som et positivt annerledesland.

Folkestyret er under press i omtrent hele verden. Autoritære krefter er på fremmarsj, mange steder båret frem av folks misnøye med manglende mulighet til å ha et ord med i laget i styret av samfunnet.

Folk opplever at avstanden til beslutningene blir lengre.

Da vokser også frustrasjonen. Den beste motgiften mot dette er mer folkestyre. Kortere vei til makt. Å forsterke demokratiet.

Derfor er også EU, med sine store demokratiske utfordringer, helt i utakt med tidsånden.

En overnasjonal organisasjon som flytter makt enda lengre vekk, og hvor velgerne har begrenset makt. I EU kan kun Kommisjonen foreslå lover, og i det ene av unionens to organer som vedtar lovene, ministerrådet, foregår møtene ofte for lukket dører.

NEI-DRONNINGEN: Daværende Sp-leder Anne Enger (Lahnstein). Foto: Syversen, Jens-Erik / NTB

Å bli med i en union med så sterke interne motsetninger og så svak demokratisk forankring som EU kan derfor kaste bensin på bålet som truer demokratiet.

Selv om vi noen ganger er uenige i den daglige politikken, er vi enige om den grunnleggende retningen: Nemlig at sosial og geografisk utjevning er avgjørende mål for norsk politikk.

Norge på sitt beste er den korte avstanden mellom rørleggerdatterens og advokatsønnens dør. At vi kan bo og ta hele landet i bruk, til det beste for kommende generasjoner.

Små forskjeller og sterke fellesskap.

EU står for en helt annet retning. I den økonomiske politikken har EU i større eller mindre grad i hele sin historie stått for en markedspolitikk som vi ikke ønsker i Norge.

En politikk for mindre offentlige budsjetter til velferd, for mindre rettigheter og vern av arbeidsfolks interesser.

Det tjener Norge godt å holde oss med en egen valuta, en egen pengepolitikk og en egen finanspolitikk. Vi kan tilpasse vår politikk til våre forhold. Det er en styrke.

Den norske modellen er vellykket, blant annet fordi vi finner løsninger tett på der det gjelder, med korte avstander mellom styrerom og gølvet. Vårt velorganiserte arbeidsliv tjener både konkurranseevnen og bidrar til små forskjeller.

Skal vi sentralisere pengepolitikk og rente til EU, samt la Brussel få et ord med i laget i utarbeidelsen av norske statsbudsjetter, er faren stor for at de norske fellesskapsløsningene blir svekket.

I tillegg vet vi at EU står for en gjennomgående sentraliseringspolitikk. Gjennom å la markedskrefter rå fritt, også over nasjonale naturressurser, vil grunnlaget for liv i hele landet svekkes.

Norsk matproduksjon vil utkonkurreres av europeisk storindustrielt landbruk. Den bærekraftige fiskeriforvaltningen kan utfordres av jaget på kortsiktig profitt i en grenseløs fiskeflåte.

NEI-TOPP: Erik Solheim ledet nei-partiet SV i 1994. Foto: Johnny Syversen / NTB

Vi vil i stedet bruke hele landet, produsere den maten vi kan produsere her, til det beste for verdiskaping i Norge og ikke minst matsolidaritet i verden.

Alle land må få produsere så mye mat på egne ressurser som mulig for å sikre alle mattrygghet, og norske naturressurser må kontrolleres av innbyggerne og myndighetene i landet vårt.

Dessuten er verden større enn EU.

Norge spiller en viktig rolle som en uavhengig stemme for folkeretten og internasjonal rettferdighet.

Vi ser ofte at Norge har et handlingsrom som vi benytter til det beste for verden, hvor vi går lengre i riktig retning enn EU. I for eksempel spørsmål om teknologideling av vaksiner for å bekjempe sykdommer eller for internasjonal skatterettsferdighet.

Verden trenger et positivt annerledesland. Folk trenger sterkere fellesskap, og små forskjeller. Ved å ikke underlegge oss EU viser vi verden at det er mulig.

I en tid hvor samfunn og folk splittes er det alliansen fra Samholds-Norge som sitter på de gode løsningene, ikke Markeds-Norge og et toppstyrt EU.