«Et litterært kampskrift»

2. november 2020 lager Gisèle Pelicot frokost til seg selv og ekte­mannen som vanlig.

Hun legger fram klær til ham, rydder av bordet.

Men stemningen er spent: De skal møte på politi­stasjonen, mannen må forklare seg etter å ha blitt tatt på fersken på et super­marked da han forsøkte å filme kvinner opp under skjørtet.

Nå ønsker politiet også å snakke med kona. En ren formalitet, tenker hun.

Det første hun gjør i møte med politiet, er å beklage på vegne av mannen sin.

Politi­mannen, tydelig preget, for­teller henne at ekte­mannen er vare­tekts­fengslet, mistenkt for grov vold­tekt og narkotika­lov­brudd.

De har gjort noen funn på pc-en og mobilen hans.

Hull i hukommelsen

Gisèle Pelicot skriver rett fram, uten utrops­tegn, om det hun har blitt utsatt for: å bli dopet ned i et ti­år av sin egen ekte­mann.

Vi er med inn i avhørs­rommet, og vi er med henne når hun vender tilbake til det gule huset deres i Mazan, der hun sjokk­skadd begynner å rydde, sette på en vask; hun trygler «vaske­maskinen, støv­sugeren, stryke­jernet og alle de andre hus­holdnings­apparatene om å gi meg livet mitt til­bake».

Hun vil bare glemme det hele, slik hun har glemt så mye de siste årene.

Disse hullene i hukommelsen har gjort henne redd.

For å kjøre bil, for å ta toget, redd for å dø. Hun har gjennom­levd et ti­år med helse­plager, svekket hukommelse. Utallige lege­besøk og nevrologiske under­søkelser, men ingen opp­følging.

Ingen av legene testet henne for kjønns­syk­dommer. Ingen brydde seg med hennes «kvinne­plager».

Boka er en opp­våkning i dobbel forstand.

Under­tittelen, «Skammen må bytte side», kan virke helt selv­sagt. Men det er skam Pelicot kjenner når hun får se bildet av seg selv bli vold­tatt. Skammen ruller gjennom henne når hun forteller barna sine hva ektemannen, faren deres, har gjort.

Hun skammer seg over hans uhyre ugjerninger. Og hun skammer seg over at hun ikke klarer å være like rasende som barna.

De 51 årene med ekte­mannen kan ikke alle ha vært en løgn, hun kan ikke bare viske dem ut. For hvem er hun da?

Puslespill i hodet

Gisèle Pelicot gjennom­går livet sitt på nytt, hun skriver nært og varmt om opp­veksten sin og sorgen etter moren som døde av kreft da hun var ni år gammel.

Da hun treffer Dominique ti år senere, blir han redningen, hennes trygge havn.

Hun forteller om sam­livet med en mann som kunne være «krevende seksuelt». Hun ga etter for hans seksuelle behov, tilpasset seg, det var «bare slik jeg så for meg at det var for menn og kvinner».

Ekte­mannen, som selv hadde vokst opp med en far som var over­griper, var nesten alltid snill, «bare» én gang var han voldelig, da han trodde hun kom til å forlate ham.

Dag og natt legger hun pusle­spill i hodet sitt, «tusen­vis av brikker som jeg for­gjeves forsøkte å få til å passe sammen.»

Fare­signalene. En øl som plutselig ble grønn. Noen merkelige flekker på en bukse. En drink som smakte rart.

Sakte, og smerte­fullt, er­kjenner hun hva hun har gjennom­levd. Hva hun har tålt. Og hva slags sam­funn hun har vokst opp i.

Glass­klart språk

De siste årene har flere historier om seksuelle overgrep funnet veien ut i den franske offentlig­heten.

Forfattere som Vanessa Springora, Camille Kouchner og Neige Sinno skriver seg gjennom traumene og skammen, og plasserer an­svaret hos over­griperen.

IKON-STATUS: Til høyre et graffiti-verk av kunstneren Maca_dessine i Paris som skildrer Pelicot med skriften «slik at skammen bytter side».

Foto: Gyldendal / GEOFFROY VAN DER HASSELT / AFP / NTB

Det samme gjør Gisèle Pelicot: «Det var svinene jeg ville sette søkelyset på, ikke meg» , skriver hun. Når hun bestemmer seg for at retts­saken skal gå for åpne dører, er det for å skape bevisst­het, endring.

Og å spare andre kvinner for lignende lidelser.

Boka er skrevet i samarbeid med forfatter og tidligere Libération-journalist Judith Perrignon. Forfatterne tyr aldri til svulstige ord eller klisjeer. Språket er glass­klart, som når Pelicot leser tiltalen:

Eller her, når hun i forkant av retts­saken blir nødt til å se på videoene av seg selv bli vold­tatt:

Sjokkerende fra retts­saken

Under­veis i lesningen må jeg ta flere pauser.

Det er uutholdelig å lese om de utallige over­grepene.

En løs tann må trekkes som følge av «den vold­somme oral­sexen som ble på­tvunget den slappe munnen min.» Hun går rundt med en følelse av at kroppen hennes lekker.

Men like sjokkerende er beskrivelsene av hvordan hun blir be­handlet av det franske retts­vesenet.

Mistenkelig­gjøringen. Be­skyldningene. Side­spranget hun hadde mange år tilbake blir grundig gransket i retten som et mulig vende­punkt for Dominique. Også antrekkene hennes i retten blir brukt mot henne: En traumatisert kvinne ville ikke ha krefter til å kle seg pent.

Forsvarerne antyder at hun likte over­grepene, at hun var med på det.

«Du ba om det, madame Pelicot!» roper en forsvarer. En av de til­talte mennene mener hun måtte ha vært del­aktig, det var umulig å bli vold­tatt i ti år uten å vite det.

Hoved­dommeren spør sakkyndig om den vaginale ut­floden, var den et tegn på nytelse?

Pelicot sitter taus bak solbrillene. Hun føler seg som en tiltalt med 51 ofre foran seg, hun koker innvendig (leseren koker også), men må bare tåle det de sier om henne.

«Disse for­bannede blikkene»

«En hyllest til livet» er en uhyre modig og viktig bok, som viser det komplekse for­holdet mellom offer og over­griper. Som maner til samfunns­endring og bevisst­gjøring.

Når én av de tiltalte anker saken, ber om frifinnelse, må hun igjen møte i retten:

Han fikk forlenget dommen fra ni til ti år.

Pelicot hadde neppe turt å åpne dørene for tjue år siden, hun hadde krympet seg, skriver hun:

Nå møter hun dem.

Midt i alt det vonde opplever hun en ny kjærlig­het, det er sterkt og rørende å lese.

For det går an.

Det er mulig å finne tilbake til livet etter å ha opplevd et u­menneskelig svik.