– Et land som ikke gidder å produsere sin egen mat, har egentlig ikke lov til å kalle seg et land

Hver dag mister vi fire bønder, og det har vi gjort siden år 2000. I sin nye bok «Maten vår» går Anders Nordstad hardt ut mot matbransjen.

– Et land som ikke gidder å produsere sin egen mat, har egentlig ikke lov til å kalle seg et land.

Det sier «matblogger», siviløkonom og nå forfatter Anders Nordstad. Han har de siste årene servert kraftsalver mot dagligvarekjedene til mer en 63.000 følgere på Facebook og 54.400 på Instagram.

22. april debuterte han med boken «Maten vår».

– Jeg tenkte først at jeg bare skulle samle en del av innleggene mine fra sosiale medier og sette dem i bokform. Å skrive bok viste seg å være et mer omfattende stykke arbeid, sier han.

Etter flere år med argusøyne rettet mot de som selger maten vår, er konklusjonen hans at Norge snart kan stå overfor en matkrise. Og om krisen treffer, er det slett ikke sikkert at land som Norge importerer mat fra, er villige til å selge unna det de produserer.

Siden år 2000 har vi faktisk mistet fire bønder. Hver eneste dag.

Risikoen bøndene tar på seg har økt markant i form av høy personlig gjeld. Men de tjener ikke mer på arbeidet sitt. Konsekvensen er at flere og flere slutter i landbruket.

Enten fordi de ikke tjener nok i forhold til arbeidsinnsatsen sin, eller fordi de rett og slett ikke har råd til å drive butikk lenger.

– Vi må bli enige om vi i Norge skal produsere vår egen mat. Svaret på det er åpenbart «ja», sier han.

I den ferske boken «Maten vår», hevder Nordstad blant annet:

• At Norge kun produserer nok mat til å forsyne to av fem nordmenn.
• At det er 143 mennesker for hver bonde i Norge.
• At gjelden i norsk jordbruk nesten har nidoblet seg siden 1980: Fra 9,2 til svimlende 81,1 milliarder kroner. Samtidig har antallet bønder gått kraftig ned.
• Og at 85 prosent av alle bearbeidede matvarer er importert fra utlandet. Av disse kommer ni av ti fra EU.

Les hva dagligvarekjedene svarer lenger ned i saken.

To år og 1700 plommetrær

Nordstad trekker i boken frem Hovelsrud Gård som et skrekkeksempel. Den er drevet av Marianne Olssøn. Aftenposten har snakket med henne om det som skjedde i 2023.

Fordi det er på denne måten tilbudet til forbrukeren begrenses – samtidig som inntjeningen til bonden strupes.

To år tidligere inngikk hun en avtale med Coop. Deres EMVEMVEgne merkevarer. Eksempler er First price, Änglamark og Prima. Änglamark skulle bruke norske økologiske plommer fra gården på Helgøya. Tilsynelatende en god avtale, men i 2024 måtte Olssøn kutte ned 1700 plommetrær.

Årsak? Coop tilbød henne så lite for frukten, at hun ville solgt den med tap.

Første året fikk Olssøn så lite for plommene sine at hun gikk i minus. Derfor tok hun kontakt med Coop i god tid før neste sesong begynte, for å si at hun måtte ha bedre betalt i kommende sesong.

– Det sa Coop ja til. Men da sesongen nærmet seg kom de med pristilbudet sitt. Det var 10 prosent lavere enn året før, hvor vi allerede hadde gått i minus. Jeg syns det var utrolig dårlig gjort, sier hun.

Olssøn hadde ikke annet valg enn å takke nei til videre samarbeid med Coop.

– Vi klarte utrolig nok på selge 13 tonn plommer direkte fra gården til kunder. Det var utrolig mye jobb.

Plommetrærne måtte likevel kuttes ned. Og det er derfor Nordstad trekker frem eksempelet i boken.

– Jeg skal aldri produsere for en EMV igjen, sier hun.

Kjedenes makt

Nordstad har sett hvordan prissetting i matmarkedet fungerer med egne øyne. Han tilbrakte mer enn 20 år av karrieren sin i råvarehandelen i Norge, Norden og Europa.

– Handelens oppgave er å finne ut hvor mye folk er villige til å betale for noe. Det er en ærlig sak.

Likevel mener han det bør være strengere regler for hvordan man kan drive butikk, når det kommer til noe så kritisk som mat. Kjedene jobber kontinuerlig med å redusere kostnadene sine. Men ifølge Nordstad gjør de ikke det for å gi bort gevinsten til andre. Kjerneoppgaven er å tjene penger.

– Dagligvarekjedene har nærmest fått definisjonsmakt over maten vår. Det syns jeg ikke de fortjener. De presser ut konkurrenter og bestemmer i stor grad hva og hvor mye som skal produseres.

– Det går ut over norsk produksjonsevne, sier han.

Oligopolet i matbransjen

Det er ikke til å stikke under stol at det er høy konsentrasjon i dagligvarebransjen. Ifølge NHO sitter tre aktører sitter med 96,6 prosent av markedet.

• NorgesgruppenNorgesgruppenEier blant annet Kiwi, Meny, Joker og Spar. har 43,5 prosent.
• CoopCoopEier Coop, Mega, Prix og Extra. har 29,6 prosent.
• ReitanReitanEier Rema 1000, Narvesen, Uno-X og 7-Eleven. har 23,5 prosent.

Se hva kjedene svarer på spørsmål om det er et oligopololigopolOligopol er innen økonomi det at et det aller meste av tilbudet på et marked kommer fra noen få store foretak. Dette gir selgerne markedsmakt. i matbransjen lenger ned i saken.

Dette gir kjedene mye makt. Og den makten hevder Nordstad at de bruker til å forhandle frem gunstige innkjøpspriser. De sitter tross alt på nesten alle utsalgsstedene i Norge.

Dermed må bøndene legge om produksjonen og lage varer kjedene er villige til å selge. Produksjonen av noen matvarer blir stanset fordi bøndene ikke tjener nok på dem til å dekke det de koster å lage, som med plommene på Hovelsrud Gård.

Og noen bønder må rett og slett legge ned helt, fordi de ikke klarer å dekke driftskostnadene sine.

Kjedene svarer

Aftenposten har tatt kontakt med Norgesgruppen, Reitan Retail og Coop.

Norgesgruppen har valgt å ikke svare på våre spørsmål.

Både Reitan og Coop avviser at de bevisst bruker prisstrategier for å villede forbrukere. De sier at prisingen er konkurransedrevet.

– På grunn av intens priskonkurranse kan visse varer prises for lavt i forhold til hva de koster. Dermed må andre varegrupper prises høyere, skriver leder for kommunikasjon i Reitan Retail Øyvind Breivik.

Hverken Coop eller Reitan svarer på om de er enige i at dagligvarebransjen har fått definisjonsmakt. Knut Lutnæs, seniorrådgiver for kommunikasjon i Coop, hevder at konsentrasjonen i dagligvarehandelen er ganske lik i Norge som i landene rundt oss.

Både Coop og Reitan peker på konsentrasjon i leverandørleddet som en utfordring.

Begge unngår å svare direkte på om de er enige i at det er et oligopol i dagligvarebransjen når tre aktører sitter på 96,6 prosent av markedet.

Breivik som uttaler seg for Reitan, sier seg likevel enig i at konkurransen i norsk dagligvare kan bli bedre. Både Coop og Reitan sier også at de merker økt konkurranse fra såkalte verdibutikker som Europris, Normal og Adams matkasse.

– Dersom man ser på markedet for mat, og dermed inkluderer kafeer og restauranter, er markedskonsentrasjonen noe annet, sier Lutnæs.

Breivik hevder også at det er store leverandører som har definisjonsmakt – ikke dagligvarekjedene.

– Det er viktig å påpeke at også det norske leverandørmarkedet er svært konsentrert. Dette fører til at store leverandører har betydelig definisjonsmakt på pris og vareutvalg, som påvirker konkurransen i hele verdikjeden, skriver han.

De forklarer at matvareprisene steg mye i forhold til den generelle prisstigningen i samfunnet de siste 12 månedene med økte råvarepriser, økte energipriser og valutasvingninger. I tillegg trekker Breivik frem klimaendringer.

Både Lutnæs og Breivik sier at profittmarginen i dagligvarehandelen ligger mellom 2 og 4 prosent. De avviser at de reduserer kostnader for å øke egen fortjeneste.