Er Gen Z late?

Mange av oss sliter med overgangen til arbeidslivet. Men grunnen til det snakkes for lite om.

Søndag 27. april kl. 08:30

På NRK-Debatten i mars ble jeg og andre på min alder omtalt som «Generasjon Snork» – en gjeng preget av latskap som har mangel på arbeidsmoral.

Tidligere i år skrev VG kommentator Shazia Majid om «Generasjon orker ikke», etter at to av tre bedriftsledere mente Gen-Z er vanskeligere å lede.

Og ord som «snøfnugg» og «woke» brukes til å forklare hvordan vi «tåler lite» og blir fornærmet og krenket av nesten hva som helst.

Ikke akkurat en drøm for det fremtidige arbeidslivet.

Men handler dette virkelig om at vi ikke vil jobbe, eller er det et tegn på at samfunnet er i endring?

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Som 24-åring og del av denne generasjonen føler jeg at jeg kan si:

Ja, mange av oss strever med overgangen til arbeidslivet. Men ikke fordi vi er late.

Vi er vokst opp med budskapet om at vi må prestere i alle aspekter av livet – på skolen, i arbeidslivet, i sosiale medier, og til og med i fritidsaktivitetene våre.

Vi lærte tidlig at vi måtte optimalisere oss selv for å lykkes, at suksess er synonymt med lykke, og at vi har uendelige valgmuligheter.

Men når «du kan bli hva du vil» i realiteten betyr «hvis du ikke lykkes, er det din egen feil», skapes en generasjon som ikke er lat – men utmattet.

Generasjon Z har blitt kritisert for å være individualistiske og selvsentrerte. Dette mener jeg skyldes et sterkt individfokus.

Vi forventes å skape vår egen mening i en verden der fellesskap og tradisjonelle forankringer har blitt svekket.

Filosofen Charles Taylor beskriver dette som overgangen fra et «forankret selv» til et «autonomt selv» – vi har ikke lenger faste rammer som definerer oss, men må i større grad skape vår egen identitet.

Frihet, ja – men også en enorm byrde. Når vi er de eneste som kan gi oss selv verdi, blir vi også våre egne strengeste dommere.

Vi har vokst opp med forestillingen om at vi må være lykkelige, og at lykken er noe vi selv må skape.

Men jo mer vi jager lykke, jo mer uoppnåelig blir den. Vi sammenligner oss konstant, både i arbeidslivet og privat, og uansett hva vi oppnår, finnes det alltid noe mer vi burde strekke oss etter.

Dette er ikke bare en subjektiv opplevelse. Forskning på «hedonistisk tilpasning» viser at mennesker raskt vender seg til suksesser og dermed alltid må jage nye mål for å opprettholde samme tilfredsstillelse.

Når samfunnet vårt har gjort lykke til et individuelt prosjekt, blir konsekvensen en generasjon som aldri føler seg nok – uansett hvor hardt vi prøver.

Glem latskap. Debatten bør handle om hvorfor så mange unge føler seg utmattede, engstelige og aldri gode nok.

Hva skjer når en hel generasjon internaliserer et prestasjonspress som aldri gir rom for å bare være?

Hvordan kan vi finne fellesskap i en tid der vi forventes å klare alt på egen hånd?

Hvordan kan vi verdsette arbeid, ikke som et mål i seg selv, men som en del av et meningsfullt liv?

Jeg er ganske sikker på at det ikke det starter med å stemple unge som late og udugelige.