Årets «Artist in residence» under Festspillene i Bergen er den sør-afrikanske kunstneren William Kentridge.
Om ham står det i festspillprogrammet: – Kentridge motsetter seg dagens jakt på raske svar og klare fiender: Kunst som rommer tvetydighet og moralsk kompleksitet. Ikke én sannhet, men flere. Han viser hvordan vold ikke alltid ropes ut – men viskes inn i språk, samfunn og historie.
Vi liker å tro at vi lever i et liberalt demokrati som «motsetter seg jakt på raske svar og klare fiender». Fædrelandsvennens lederartikkel 22.5 bidrar definitivt ikke til et slikt samfunn. I lederartikkelen får det nystartede fredspartiet FOR det glatte lag. Partiet «sprer russisk propaganda skamløst», er «nyttige idioter» (for Russland?) og kommer med «absurditeter, tolkninger og påstander, en fornektelse av virkeligheten og lemfeldig omgang med fakta» osv.
Nytt parti med gammel propaganda
Fvn etterlyser et ordskifte basert på faktisk historie. Mon det. Hva er sannheten om Ukraina-krigen? Det finnes forskjellige fortellinger om krigen, også blant vestlige kommentatorer. De amerikanske professorene John Mearsheimer og Jeffrey Sachs mener at krigen startet som en stedfortrederkrig mellom USA/Vesten og Russland, og at den kunne vært unngått hvis Russland hadde fått gehør for sine sikkerhetsbehov. Sprer disse professorene «absurditeter»? Å stemple et syn på krigen som avviker fra den offisielle fortellingen som russisk propaganda, er både dumt og farlig. Da beveger vi oss mot sensur og et totalitært samfunn.
Redaktøren skriver at FOR har «sinnrike og konspiratoriske forklaringer på at Tyskland, USA og Storbritannia egentlig er ansvarlig for situasjonen på Gaza». Disse tre landene har levert store menger våpen til Israels krigføring i Gaza. Israel er helt avhengig av politisk, militær og økonomisk støtte fra USA og NATO-land for å kunne føre sin brutale krig mot palestinerne. Er det en fornektelse av virkeligheten å påpeke dette?
FOR har kampen mot krig og for velferdsstaten som hovedmål. Er dette «absurd»?
Hvis Fvn ønsker en faktabasert offentlig samtale om viktige spørsmål, nytter det ikke å stemple motstridende syn som «skrudd underholdning». Det er respektløst og simpelt. Hvis hensikten imidlertid er å kneble den offentlige debatt, er lederen utvilsomt et godt forsøk.