En skikkelig sklitakling sendte Kina ut av banen

Australia skal bruke over 4 milliarder kroner på å bygge opp rugbysporten i Papua Ny-Guinea. De vil ha noe ganske spesielt i retur.

I 2018 møtte Papua Ny-Guinea Canada i rugby league. Foto: Jeff Chiu, AP/NTB

– Det finnes ingen annen nasjon på kloden hvor rugby league er nasjonalsporten, det er bare i Papua Ny-Guinea, sier statsminister James Marape og fortsetter:

– For oss er det ikke bare en sport.

I rugby skiller man mellom rugby league og rugby union. De to har litt forskjellige regler og historie.

Marape er statsminister i Papua Ny-Guinea (PNG). Et av problemene hans er at landet ikke gjør det spesielt bra i nasjonalsporten. Landet har ingen gode klubblag, og landslaget sliter.

De 40 siste årene har PNG og nabolandet Australia møttes til ti landskamper. Australia vant samtlige. Det forsmedeligste nederlaget opplevde PNG i oktober 2000, da de tapte 82–0.

Men PNG drømmer stadig om en bedre rugbyfremtid. Håpet er å få et klubblag som kan spille i den australske serien. Nå ser det ut som om ønsket kan bli innfridd, med australske penger.

Taperen i dette spillet er Kina.

Hvordan henger det sammen?

Idrettsledere sier stadig at politikk og sport skal bedrives på helt forskjellige arenaer. Det er en regel Australia ikke ser noen grunn til å følge.

Landet har rett og slett en utenrikspolitisk strategi de kaller «sportsdiplomati». Regjeringen samarbeider med idrettsorganisasjonene for å fremme landets interesser.

Målet er å «gjøre Australia sterkere og mer innflytelsesrik gjennom sport», ifølge regjeringens hjemmesider. Selv en fysisk hard kontaktsport som rugby, regnes som «myk makt».

I forrige uke fikk Kina kjenne hvordan denne strategien virker i praksis, da satte Australia inn en skikkelig sklitakling. Premien er vennskap med Papua Ny-Guinea.

Australias Keiran Massey prøver å ta ballen fra Hongkongs Paul Gaffney, under en landskamp i 2005. Foto: Vincent Yu, AP/NTB

Bytter sikkerhetsavtale mot rugby

Sammen med USA og Japan er Australia opptatt av å bygge allianser for å stanse kinesisk ekspansjon i Stillehavet.

Kina på sin side driver et aktivt arbeid for å knytte land i regionen til seg. Det skjer gjennom investeringer og bistand til å bygge infrastruktur. Da Kina tilbød PNG en «sikkerhetsavtale», opplevde Australia det som en trussel.

I dag har Australia viktige radarstasjoner i nabolandet. En «sikkerhetsavtale» kan true disse.

Torsdag i forrige uke scoret Australia det som kan bli vinnermålet i denne striden. De lovet PNG støtte på over 4 milliarder kroner over ti år. Pengene skal brukes til å bygge opp et rugbylag som om få år skal konkurrere med de beste i Australia og New Zealand.

De skal ha hjemmebane i hovedstaden Port Moresby. Avtalen gjelder for både kvinne- og herrelag.

Selve avtaleteksten er hemmelig. Men det er en forutsetning at PNG ikke svarer positivt på kinesernes tilbud.

Som den politiske analytikeren Oliver Nobetau fra PNG sier til The Washington Post:

– Kina har ikke noen alternativ til rugby league. Dette var smart spilt av Australia.

Det er et mål at så mange nasjonale spillere som mulig skal få plass på det nye laget. Bildet viser PNGs Jessie Joe Parker i kamp mot Englands Gareth Widdop og Ben Harrison. Foto: David Rowland, AP/NTB

Sport og politikk

Professor Stuart Murray er ekspert på internasjonal politikk ved australske Bond University. Han sier til BBC at dette er en enestående avtale.

Murray føyer til at det å si «sport og politikk hører ikke sammen», er «bare så tyvende århundre».

Ikke første gang

Rugby har spilt viktige politiske roller før.

Da apartheidregimet raknet i Sør-Afrika, måtte det bygges broer mellom de hvite og svarte. Samfunnet var delt langs alle mulige skillelinjer. For eksempel spilte de svarte fotball etter de reglene vi kjenner, mens de hvite holdt seg til rugby union.

Rugby var i høyeste grad politikk i 1995, da Nelson Mandela engasjerte seg i «de hvites sport». Foto: Reuters/NTB

Den nye presidenten Nelson Mandela så en mulighet. I 1995 sørget han for at Sør-Afrika fikk verdensmesterskapet. Mandela ville vise de hvite at han aksepterte deres kultur. Samtidig var det veldig viktig å finne svarte spillere som var gode nok til å komme på landslaget. Et helhvitt Springbooks, som landslaget kalles, ville sendt et dårlig signal.

I ettertid har forskere snakket om hvor viktig mesterskapet var for å bygge nasjonen. Clint Eastwood laget filmen Invictus om både det fysiske og politiske spillet.

Det hjalp godt at Sør-Afrika ble verdensmestre, mot alle odds.