En skamplett for rettsstaten

3 hours ago 1

«(...) Svikt i bevisvurderingene er den viktigste årsaken til at Viggo Kristiansen ble uriktig domfelt og til at gjenåpning først skjedde etter lang tid».

Det skriver Baneheia-utvalget i sin utredning med tittelen «Straffeforfølgelsen av Viggo Kristiansen».

Konklusjonen er krystallklar: Kristiansen skulle aldri vært dømt.

Rapporten er en fullstendig knusende dom over det norske rettsvesenet – særlig domstolene.

Og ikke minst Gjenopptakelseskommisjonen.

Både politiet, domstolene og gjenopptakelseskommisjonen begikk så grove feil at det knapt finnes sidestykke i norsk rettshistorie.

Og denne gangen ble de heller ikke utfordret av mediene.

Hvordan kunne det skje?

Dette er det Baneheia-utvalget har svart på over nærmere 800 sider.

Svaret er at den største svikten ikke skjedde i avhørsrommet, men i rettssalen.

Og det sier litt.

Når det som skjedde i avhørsrommet 13. september 2000 er følgende:

I sin første samtale med Jan Helge Andersen spurte avhører om «han selv kunne være et slags offer i saken [ ...] i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen hadde vært den mest aktive på åstedet».

Et ledende spørsmål. En uformell samtale. Uten forsvarer til stede, uten at samtalen ble protokollført i avhørsrapporten.

Andersen ga en uforbeholden tilståelse for deler av forbrytelsene.

I en av de mest brutale drapssakene i nyere norsk historie. To små jenter blir drept. En hel nasjon slet med å ta grusomheten innover seg.

En form for nasjonalt traume, som fortsatt sitter i.

Andersen erkjente at han hadde drept den yngste av de to jentene. Men han forklarte at det var Viggo Kristiansen som hadde voldtatt begge og drept den eldste jenta i Baneheia 19. mai for 26 år siden.

Konsekvensen av det som skjedde i avhørsrommet, var at etterforskningen ble ensrettet ut av startgropen.

Både rettssystemet og mediene gikk, ifølge utvalget, i bekreftelsesfellen, altså å lete etter bevis for det man allerede tror, og overse resten.

Likevel retter utvalget det aller skarpeste skytset mot domstolene:

«Den viktigste grunnen til den uriktige domfellelsen av Viggo Kristiansen er at han ble domfelt på for svake bevis», står det i rapporten.

Domstolene har brutt selve grunnprinsippet i norsk strafferett: Skyld skal være bevist utover enhver rimelig tvil.

Uavhengig av hva som skjedde i etterforskningen.

Det var den ikke i saken mot Viggo Kristiansen, mener utvalget.

Og her ligger hele kjernen i det som nå er en skamplett for det norske rettsapparatet.

På linje med justismordene som rammet Per Liland og Fritz Moen.

Viggo Kristiansen ble dømt til 21 års forvaring i lagmannsretten, han sonet i nesten 21 år.

Hva handler tvilen om?

DNA-beviset i saken har blitt forstått av domstolene som at det var to gjerningsmenn. Det viser utvalget en viss forståelse for.

Det som er uforståelig for utvalget er at domstolene ikke tar til etterretning at data fra Kristiansens mobil viser at han ikke var på åstedet i tidsrommet drapene skjedde.

«I stedet for å slå fast at mobiltrafikken støttet Kristiansens forklaring, søkte byretten å svekke bevisets betydning ved å lansere tre teorier (...)», skriver utvalget.

Teorier som i liten eller ingen grad hadde vært gjenstand for etterforskning, bevisførsel og kontradiksjon.

Og ikke bare ble det følgefeil i lagmannsretten, påtalemyndigheten vurderes å ikke ha vært objektiv.

Hardere kan kritikken knapt formuleres.

Dommen er like brutal overfor Gjenopptakelseskommisjonen.

Justismordet ble ikke bare begått i 2002. Det ble opprettholdt i 13 år – av Gjenopptakelseskommisjonen.

Den siste sikkerhetsventilen i det norske rettsvesenet.

Utvalget mener at kommisjonen sviktet sin utredningsplikt. De tok ikke konkret stilling til DNA-bevisene i saken før i 2021.

«Dette må anses som en vesentlig svikt i kommisjonens bevisvurdering», står det.

Utvalget mener at det forelå et klart grunnlag for å gjenåpne saken allerede i 2011.

«I denne sammenheng bemerkes det at grunnlaget som faktisk førte til gjenåpning i februar 2021, i det vesentlige var det samme som forelå i juni 2011».

Viggo Kristiansen begjærte gjenåpning fem ganger.

Først i 2022 ble han frifunnet.

Slakten til tross, det er viktig å understreke at utvalget ikke driver med etterpåklok fordømmelse.

De peker på at det etter loven ikke stilles særlig strenge krav til domstolenes begrunnelse for bevisvurdering.

Noe de foreslår å endre.

De mener at etterforskningen i startfasen var «bred, effektiv og velorganisert». Og at bekreftelsesfellen «ser ut til å ha forplantet seg», fremfor å være bevisst manipulering.