En korrekt definisjon av ordet «helsekø» gjør meg ikke frisk

Ellen Paulsen. Foto: Privat

«Hva venter pasienter i Norge egentlig på?» spør klinikkleder Wender Figved i Aftenposten. Han mener begrepet «helsekøer» er en unøyaktig beskrivelse av hvor mange som venter på helsehjelp.

Jeg er ikke så opptatt som Figved av om begrepet «helsekø» er korrekt eller ikke. Det jeg som kronisk syk opplever, er at jeg må vente lenge på hjelp. Om ventetiden defineres som kø eller ikke, hjelper ikke meg til å bli friskere, unngå sykmelding eller komme raskere tilbake i jobb.

«Gjennomsnittet for ventetid ved sykehus trekkes en del opp av pasienter som etter medisinske prioriteringer godt kan vente ... », skriver Figved, og: «Sykehusleger (...) prioriterer pasienter etter alvorlighetsgrad og prognosetap ... »

Kronisk syke kan i sykehuslegenes øyne ofte godt vente.

Jeg har opplevd å vente på røntgen i to måneder for så å finne et brudd i benet – som ikke hadde grodd fordi jeg «fint kunne gå på det så lenge».

Jeg har fått en betennelse det «ikke hastet å gjøre noe med» i tre måneder, men som ble så voldsom at jeg ble sykmeldt og fortsatt sliter med konsekvensene.

Dette er kjernen av problemet: Det offentlige helsevesenet har begrenset kapasitet og ressurser og må prioritere akutt og alvorlig sykdom. Det betyr at vi som er mindre akutte og mindre alvorlig syke, ikke blir prioritert. Mens vi venter på hjelp, kan vi bli sykere enn nødvendig. Og sykmeldte.

For sykehus er jobben over etter operasjon og utskriving. For pasienten bør det ikke oppstå komplikasjoner etter det. Da henviser sykehuset til fastlege fordi du ikke er innlagt. Fastlege henviser tilbake til sykehuset, fordi de ikke har kompetanse. Og vi venter.

Å vente er en belastning, fysisk og psykisk. Du kan si at vi ikke venter i en helsekø, Figved. Og du har rett: Det føles ikke som at vi rykker fremover. Men vente, det gjør vi.

Innleggsforfatteren jobber i If Skadeforsikring, som tilbyr helseforsikringer, men skriver innlegget som privatperson.