– En imponerende fortelling

Storslått om tap, overlevelse og Islands vei inn i moderniteten.

Den første av tre bøker i «Seksti kilo-sagaen» til Hallgrímur Helgason er nå tilgjenglig på norsk. Foto: Gunnar Freyr Steinsson/Kagge

Hallgrímur Helgason. Seksti kilo solskinn. Roman. Oversatt av Maren Barlien Guntvedt. 462 sider. Kagge

Hallgrímur Helgasons (f. 1959) prisbelønte roman «Seksti kilo solskinn» forteller om Islands vei fra bondesamfunn til modernitet, og er første bind i «Seksti kilo-sagaen», som også består av «Seksti kilo juling» og «Seksti kilo søndag». Det har blitt en imponerende fortelling.

Romanen tar til rundt juletider 1889, da husmannen Eilífur Gudmundsson i ti dager kjemper seg gjennom en snøstorm for å skaffe tre kilo hvetemel, bare for å finne kone og datter døde i et snøskred da han kommer hjem. Sønnen Gestur har mirakuløst overlevd ved å drikke melk rett fra kua Helgas jur, «som en Romulus uten Remus». I motsetning til det romerske imperiet er det moderne Island grunnlagt på tap og ruiner, ikke på triumf.

Farens sorg er fysisk og taus, der han graver ut sine døde. Melet blir et symbol på en tilværelse som reduserer alt til tall, kilo og skyld. Menneskeliv veies mot nødvendighetsvarer, verdighet ofres for selvopprettholdelsen. Her er ingen trøst å finne, selv prestene raver fulle omkring. Når Eilífur også frarøves drømmen om «Amrika» fordi han skylder kjøpmannen 99 ørreter og sysselmannen 27 piskeslag etter å ha forsynt seg med en bit av en tørket nise, og dessuten beskyldes for å ha forvoldt prestens død, erklærer han til slutt resignert at «Island er en forbrytelse», og løfter dermed sin personlige tragedie opp til en kollektiv anklage.

Helgasons språk er billedmettet og poetisk, essayistisk reflekterende og folkelig fabulerende, og upåklagelig ivaretatt av oversetter Maren Barlien Guntvedt. Selv om romanen preges av tap og sorg, er her også en befriende understrøm av komikk. Som når kirken blåses på havet med gamle Sakarías, som «støttet seg til sin urinstråle», inni den: «Her har man så vidt råd til en kiste, og så får man en hel kirke som grav!» Et komisk høydepunkt er den makabre begravelsesscenen, da den stupfulle Fader Jón snøvler seg gjennom ritualene, faller i graven og lander døddrukken oppå kisten.

Gjennom Gesturs historie og et fargerikt persongalleri veves personlige skjebner sammen med Islands utvikling, da landet ved hjelp av nordmennenes sedler og snurpenøter tar steget inn i den nye tid. Islendingene ser med en blanding av vantro og beundring på disse «snekkergudene» fra Åle- og Haugesund som enten satt «som en vannkjemmet engel på kirkebenken eller sto sørpe full og brølende utenfor folks nattevinduer og forlangte utukt på flekken», men som arbeider dag og natt, og reiser kirker og brygger og salterier i et rasende tempo: «Glem danskene! De kan verken seile eller fiske, de kan bare tollegge og slakte svin. Men her er vi! Der alt mangler, der er vi nordmenn!»

Med nordmennene følger også arbeid og lønn. Men heller ikke den nye tid er uten vold, fyll, overgrep og katastrofer. Moderniteten er ingen frelse fra førmodernitetens onder, bare en forsterker av menneskets grunneste drifter.

Midt i denne omveltningen fortsetter Gesturs liv. Han øyner muligheter i det nye samfunnet, og viser seg også som litt av en kaptein Ahab da han under hvalfangst klatrer opp på dyrets rygg for å få has på det. Mot slutten gjentas romanens grunnmotiv, idet Gesturs egen overlevelse speiles i hans omsorg for spedbarnet Olgeir, hvis liv «ulmer som en liten glo i en diger grue».

«Seksti kilo solskinn» er et storartet verk som i nordisk sammenheng står i dialog med sagaene, realismen og naturalismen, og med forfattere som Laxness, Moberg og Nexø. Det er ikke individets heltemot og stordåd som står i sentrum, men dets evne og vilje til å fortsette under harde og nær umulige vilkår. Livet handler ikke om lykke, men om stoisk seighet og å holde ut innenfor den voldsomme og likegyldige naturens nådeløst definerende rammer. I en samtid preget av individualisme og autofiksjon, er romanen en påminnelse om forholdet mellom individet og fellesskapet, det autonome valg og nødvendigheten, selvrealiseringen og selvoppofrelsen. Det er all mulig grunn til å se fram til neste bind i sagaen med forventning.