8 hours ago
2
Meninger
Debattinnlegg
Terror oppstår ikke i et vakuum. Den begynner med ord. Bondi Beach bør bli et vendepunkt.
Ester Nafstad
samfunnsdebattant
Louise Kahn
samfunnsdebattant
Foto: Flavio Brancaleone / Reuters / NTBFørste dag i chanukah samlet rundt tusen mennesker seg på Bondi Beach for å tenne lys, markere høytiden og være sammen. Det endte i vold og drap.
Dette var ikke et enkeltstående utslag av ekstremisme. Det er dette aktivister i over to år har ropt og krevd i gatene – global intifada – omsatt til virkelighet.
Intifada er ikke et poetisk slagord. Det er ikke et metaforisk uttrykk for rettferdighet eller politisk motstand.
Historisk betegner intifada voldelige opprør, selvmordsbombinger, knivangrep og skyting mot sivile. For jøder og israelere er ikke intifada et symbol, men et levd traume – erfaringer med målrettet terror mot sivile i offentlige rom.
Disse erfaringene er ikke løsrevet fra politiske prosesser.
Den andre intifadaen fulgte i kjølvannet av Oslo-avtalen, som skulle gi håp om fred og trygghet for begge parter.
I stedet bidro volden til å bryte ned tillit, forhandlinger og muligheten for forsoning. Når intifada i dag romantiseres i vestlige byer, ignoreres denne historien fullstendig.
Foto: Flavio Brancaleone / Reuters / NTBLikevel har slagordet blitt ropt i vestlige hovedsteder som om det var et moralsk standpunkt.
I Oslo, London, New York og Sydney har demonstranter marsjert under bannere med teksten Globalise the Intifada – ofte uten fordømmelse eller større protester.
Tvert imot har politikere, akademikere og medieaktører bidratt til å normalisere språket, ved å insistere på at dette bare er et uttrykk for solidaritet med palestinere.
Bondi Beach viser konsekvensene av denne ansvarsfraskrivelsen. Når voldelig språk får leve uimotsagt, beveger det seg fra plakater og slagord til handling.
Når forestillingen om at jøder overalt er del av en kollektiv fiende normaliseres, flyttes også frontlinjen. Fra Gaza til Paris. Fra Tel Aviv til Oslo.
For dette er kjernen: Global intifada handler ikke om Israels politikk. Den retter seg ikke mot militære mål.
Den rammer jøder, som jøder, uavhengig av statsborgerskap, politisk ståsted eller handlinger. Forsøket på å skille jøder fullstendig fra Israel kollapser nettopp her:
Omtrent halvparten av verdens jøder bor i Israel, og resten behandles i denne ideologien som legitime forlengelser av konflikten.
En chanukah-feiring på en strand i Australia er ikke et legitimt mål i noen politisk kamp.
Det er et sivilt, religiøst og kulturelt rom. At det blir angrepet, er et uttrykk for ren og skjær antisemittisk vold.
Bondi Beach bør bli et vendepunkt.
For dette handler ikke bare om Israel, men om hvorvidt vestlige demokratier evner å skille mellom fri ytring og oppfordring til vold – mellom politisk kritikk og dehumanisering.
Terror oppstår ikke i et vakuum. Den begynner med ord. En bevegelse som rettferdiggjør drap på jøder, er ikke en frigjøringsbevegelse. Det er en hatbevegelse.
Og den som tier, blir dens allierte.
English (US)