«En gavepakke til fansen»

Når Taylor Swift opptrer i Stockholm for aller første gang i karrieren, er det som verdens største artist og 18 år i rampelyset. Sverige er hennes eneste stoppested i Norden under sin mye omtalte The Eras-turné.

Så stor er hun, at tre ganger Grammy-vinnende Paramore spiller som oppvarming for henne under hele Europaturnéen.

Nostalgi som utgangspunkt

Hvis du skal kjenne at du lever, må det et adrenalinrush til. Hvis du skal vite at du har levd, må du ha et minne du aldri glemmer – nostalgi er et gode.

Taylor Swift har ikke bare laget musikk i to tiår, hun har dominert minnene til flere generasjoner.

Hvem har vel ikke trukket fram låten «22» i anledning egen eller andres bursdag?

Før vi som er på konserten vet hva som har kommet over oss, triller vers, refreng og bridge ut av både superstjerna og publikum på Friends Arena i Stockholm.

Og denne gullrekka er ikke ferdig tidlig i konserten. «Cruel summer», «Love story», «Shake it off», «All too well», «Anti-hero» – hvis utvalget ikke høres kjent ut, er det 40 andre låter som kanskje ringer en bjelle.

I et karriereperspektiv er det som å høre Bob Dylan synge «Girl from the north country» og «Brownsville Girl» i en og samme opptreden.

Swift syr det hele sammen med nøye planlagte kostymebytter, gitarsoloer, dansenummer og tilsynelatende spontane replikker.

I kjølvannet av rettslige motiv for å ta tilbake rettighetene til egne låter, har Swift også fått muligheten til å tre inn i dem med en mer erfaren, men fortsatt jordnær stemme. Og fansen som har rukket å leve et kvart liv, lytter med lengtende ører.

Akkurat som på film

Vokalen er like stødig på første som siste låt. Alt har sin plass, og er på plass. Ethvert sete i salen har en skjerm rettet mot seg, og catwalken er lang nok for alle å kunne feste blikket sitt på hovedpersonen i løpet av kvelden.

Swift deler tiden sin like demokratisk mellom hver side av scenen, uttrykker takknemlighet og begeistring for publikum.

Ja, det er stort sett akkurat slik man kan se det på film.

«Taylor Swift: The Eras Tour» er en titt i Taylors dagbok, som om hun har tittet i din hele tiden, var min konklusjon da jeg så konsertfilmen i fjor høst.

Siden den gang har amerikaneren spilt en rekke flere konserter, sluppet albumet «The Tortured Poets» Department på 31 låter som har dominert hitlistene, til tross for vaklende omtale, og finjustert showet.

Det er ikke meg, det er deg

Taylor Swift er verdens mest populære dame, men har skrevet musikk i to tiår som at hun ikke er det. Det har knyttet lytterne tett til henne.

Swift skriver ikke låter, hun skriver historier. I hvert fall på sitt beste.

Låtene omfavner ikke artistens følelsesliv, men musikken i seg selv. «All too well» handler like mye om bruddet til en tilfeldig jente på 14. rad, som det gjør Swift.

«Delicate» like mye om lytterens nølende tilnærming til ny kjærlighet, som det gjør Swift. Om ikke mer, for det er alltid fansen som fyller inn mellom linjene, mens låtskriveren lar spekulasjoner være med det.

Fortellingen Taylor Swift vokser seg større og større, og den siste tiden har hun ikke skrevet historier, men poesi ifølge seg selv.

Men når Swift får velge fra karrierens øverste hylle, kommer utvalget av hennes ferskeste låter til kort.

Der man i albumene kan dytte produsentene Jack Antonoff og Aaron Dessner foran Swift og påpeke deres vante og tilsynelatende uinspirerte grep, må Swift selv ta ansvar for låtskrivingen under konserten.

Når hun går lenger inn i dagbøkene, blir hun mer og mer selvrefererende og finner rutinen i egen musikk.

«But daddy I love him» høres ut som den skal rett inn på albumet «Fearless» (fundamentalist version). «Sanctimoniously performing soliloquies I'll never see» kimer hun, så stavelsene står i kø. Swift angriper ikke kjernen lenger, hun gjemmer seg bak gimmicker.

De visuelle hjelpemidlene på scenen blir tacky i takt med tekstene, bakgrunnene har påfallende mye til felles med «stockphotos».

Med Taylor Swift har det stort sett alltid handlet om enkle melodier og universelle historier. Låten «I can do it with a broken heart» snur om på Swifts uttrykk. Melodien er fortsatt enkel, men nå handler det helt eksplisitt om kollisjonen mellom et turbulent privatliv og turnéen hennes som fortsatt pågår.

For en navle!

Man høster som man sår. De siste årene har Swift lagt seg selv under forstørrelsesglasset i låtene, slik fankulturen lenge har lagt opp til. Og mens Taylor Swift glir bortover scenegulvet på en pidestall av sølv med hodet kastet bakover på «Who's afraid of little old me», kommer en ting til tankene:

«Jeg tror dere tenker på dere selv litt for mye», som Jemima Kirke, kjent fra serien «Girls», sa da en fan spurte henne om råd til usikre, unge kvinner.

Tre timer og femten minutt står igjen både som en gavepakke til fansen, men også overraskende overbærende.

Når hun legger ut på turne, spares det ikke på noe. «The Eras Tour» i Stockholm er en underholdningsmessig bragd. Lyd, lys og dramaturgi er upåklagelig.

Likevel blir en konsert som spenner over 11 utgivelser, et lysende eksempel på at selvinnsikten ikke har vokst i takt med hverken låtkatalogen, fanskaren, businessimperiet eller evnene.

Det kan selv ikke en ufeilbarlig scenepersonlighet mane fram.