1 week ago
6
SANNA SARROMAAfinne, feminist, forfatter og journalist i Minerva
Jeg avlyser ikke fordi det dukker opp noe mer spennende eller enda verre: lar være å dukke opp. Har jeg sagt ja til noe, så har jeg sagt ja til noe.
Jeg husker da jeg bodde i California for ti år siden. Skulle jeg til frisøren eller tannlegen, kunne jeg være sikker på at frisøren eller tannlegesekretæren ringte meg dagen før og minnet meg på avtalen.
Jeg var både forbauset og fornærmet: «Tror dere at jeg ikke har kalender?» svarte jeg hver gang.
Jeg hadde selvsagt skrevet opp avtalen slik at jeg skulle huske den. Slik gjorde jo skikkelige folk.
Nå er folk ikke så skikkelige lenger. Den amerikanske praksisen har landet i Norge. Det er en påminnelse og bekreftelse som må til, hvis folk skal holde avtalene sine.
For noen uker siden ble jeg invitert til en lunsj på den fasjonable og oppskrytte Theatercafeen.
«Jeg sender en påminnelse et par dager før lunsjen», meldte hun som inviterte meg. «Jeg er så gammel at jeg ikke trenger en påminnelse. Avtalen står i min almanakk allerede», svarte jeg. Jeg vet at jeg skal dit i morgen.
Når jeg har booket bord på restauranter, har de også pleid å sende en påminnelse. De forventer også ofte en bekreftelse på påminnelsen.
Jeg kan skjønne at de gjør det, så lemfeldig forhold som vi har fått til ting vi har forpliktet oss til.
Hver dag mister restauranter penger fordi folk booker bord, men dukker ikke opp. Uten å si ifra!
Daglig leder på Lasarett på Torshov Thomas Tylman uttalte denne uken at det er vanlig folkeskikk å gi beskjed. «Ghosting kan man gjøre på Tinder».
SYNDEFALLET: Smarttelefonen. Foto: Torstein Norum Bugge / TekDet går ganske mye tid og krefter på denne runddansen med avtaler, påminnelser og bekreftelser. Avtaler er ikke lenger avtaler, men noen tentative og løse greier om at noe kanskje vil skje, hvis intet annet dukker opp.
Jeg var nylig på kafé med en venninne av meg som er parterapeut. Vi er begge forutsigbare og pliktoppfyllende – og har folkeskikk. Vi hadde avtalt å treffes en drøy uke i forveien. Ingen av oss sendte noen påminnelse eller bekreftelse, men vi møttes der vi hadde avtalt om å møtes.
Venninnen min fortalte at hun alltid avtalte neste møte med klientene sine på slutten av hver terapitime. «Får vi da en påminnelse?» spør parene. «Nei, dere må skrive det ned nå», svarer hun.
Hvis hun skulle sende en påminnelse til dem, måtte hun selv ha en påminnelse om å sende en påminnelse. Det fikk parene til å le – og kanskje til å skjønne poenget.
Men skjønner folk poenget?
En venn av meg mente at det kanskje er iPhone-helvetet som har skylden. «Dersom avtalen ikke er ført opp i min iPhone-kalender – med påminnelse – så eksisterer den ikke i min verden», fortalte han.
Det er en fallitterklæring.
For ham – prøyssisksinnet – er det nesten en livskrise. Han er professor av yrke og det har alltid vært en æressak for ham å møte opp til avtalt sted til avtalt tid.
Kalenderoppføringene hans stanset imidlertid i september 2010. Hva skjedde da? Jo, han kjøpte seg en iPhone.
Da tok iPhone-kalenderen over, og den hadde noe som en almanakk ikke hadde: Muligheten til å få påminnelse. Det er da forfallet hans begynte.
Når en prøysser som han blir avhengig av telefonens påminnelser om sine egenhendige kalenderoppføringer, hva da med alle de som ikke med like stor flid holder styr på sitt liv?
Holder du avtalene dine? aAlltid!bOfte ...cSjelden ...dAldri! Jo, de blir avhengig av påminnelser fra andre – for eksempel fra dem som de har inngått avtaler med. Både hjernen og ansvarsfølelsen sløves. Derav også spørsmålet til parterapeuten: «Får vi en påminnelse?»
Til neste år produseres ikke lenger min sjette sans – en fysisk feministisk kalender som sikkert ikke selger nok lenger. Jeg måtte bestille en kjedelig kalender på Amazon for å kunne skrive inn neste års avtaler.
Jeg lurer på om folk har sluttet å bruke almanakk, og bare lever fra dag til dag, eller hvorfor trengs alle disse påminnelsene? Er avtaler bare foreløpige i tilfelle noe mer spennende eller viktigere dukker opp?
Er det virkelig slik vi vil ha det?
I oktober giftet jeg meg og inngikk en avtale om å være trofast og elske i gode og onde dager til døden skiller oss – eller noe i den duren.
Dessverre vet jeg så altfor godt fra et tilsvarende tidligere løfte at heller ikke dette er hugget i stein.
Kanskje er det slik at selv våre mest alvorlige avtaleinngåelser nå kun sees på som foreløpige inntil noe bedre kommer forbi?
Forrige uke var jeg på en helt ordinær nissefest på en dag hvor to langt mer spennende invitasjoner dukket opp i postkassen etter at den første avtalen var inngått.
Jeg kunne valgt å dra på et interessant bransjetreff eller Presselosjens berømte julebord i stedet, men siden jeg er av den svært gamle skolen, anså jeg meg som bundet av den første avtalen som jeg hadde akseptert.
FLYKTIG LØFTE? – Selv ikke ekteskapsløftet er hugget i stein, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Sara Johannessen Meek / NTBSlik er det sjelden lenger; altfor ofte er sosiale avtaler kun å anse som løse og tentative, i tilfelle noe mer interessant dukker opp.
Kanskje har vi fått et Tinder-samfunn der alle forhold er midlertidige mens vi venter på noe mer spennende?
Selv ekteskap er blitt midlertidige. Jeg er i mitt andre nå og kaller mannen min for min «nåværende ektemann». Ikke fordi jeg holder døra på gløtt for neste, men fordi jeg ikke kan vite om han gjør det!
Men nei bevares – jeg er ikke helt uskyldig, jeg heller. For et par måneder siden avlyste jeg faktisk en avtale, fordi en innbydelse som gjorde alle andre forpliktelser ugyldige, dukket opp.
Det var en invitasjon til Kongens bord.
Kan det anses som den eneste legitime grunnen til å droppe en tidligere avtale?
English (US)