Else Kåss Furuseth må tenke nøye over hva hun vil med Ensomhetspartiet

DEBATT: Jeg skriver dette som én av mange som har kjent ensomhetens kvelende grep. Ikke som et abstrakt tema, men som en konkret livssituasjon. For oss er ikke dette underholdning. Det er ikke teater. Det er liv og død.

Vi vet at Else Kåss Furuseth vet hva dette handler om. Derfor må hun ta ansvaret som følger med å sette seg selv i sentrum av en så viktig sak. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Derfor er det så forbløffende – og sårende – at Ensomhetspartiet framstår som et løst lappet sammen, kommersielt stunt. Et prosjekt som kunne vært kraftfullt, kjennes snarere som en hybrid mellom personlig turné og klassisk Else feelgood-show, med billettpriser på flere hundre kroner.

For et initiativ som skal skape fellesskap, er det direkte overraskende at Else Kåss Furuseth ikke ser hvor ekskluderende det er. Ironien er sannsynligvis utilsiktet, men ikke desto mindre hjerteskjærende. Nettsiden til partiet – i hvert fall i fullversjonen på pc, mobilversjonen er nærmest bare billettsalg – sier en god del.

Furuseth skriver at hun er «økonomisk under gjennomsnittet smart», og forklarer med humor at hun tok opp forbrukslån i stedet for å ha forsikring. Hun presiserer at hun «ikke er politiker», og virker nærmest opptatt av å fremstå uforpliktende. Samtidig omtales disse kveldene som «mer enn en forestilling» – dog like fullt en forestilling – og som «åpne og inkluderende møteplasser hvor vi tør å si det som det er, sammen».

Men hvem er «vi», når deltakelse fordrer økonomisk evne og sosial kapasitet? For mange av oss som vet hva ensomhet virkelig er, er terskelen for å møte opp i slike rom langt høyere enn en billettpris. Det finnes ingen dørvakt for skam, angst og avmakt. Og så skal en attpåtil bruke flere hundre kroner av trygda for nådegaven det er å høre på at Furuseth søker makt med verdens beste intensjoner?

Dette handler ikke om å avlyse Ensomhetspartiet som idé. Det handler om at det ikke oppleves troverdig. Else har vært modig, ærlig og åpen i sitt arbeid med psykisk helse. Nettopp derfor er det så overraskende – og vondt – å se dette prosjektet lande så klønete. Det kjennes ikke ekte. Det kjennes uforpliktende. Og det kjennes fremmed og performativt, for ikke å si for innbringende.

Kjære Else Kåss Furuseth: Vi vet at du vet hva dette handler om. Derfor må du ta ansvaret som følger med å sette deg selv i sentrum av en så viktig sak. Jeg vet du er glad i å sette deg selv i sentrum, det er jo det du lever av. Men denne gangen må du tenke deg helt ekstremt godt om.

Godt valg!