EFTA-domstolen åpner for å nekte en forelder å flytte utenlands med barn uten samtykke

Regelen som hindrer en forelder fra å flytte ut av Norge uten samtykke fra den andre forelderen, kan ikke håndheves i EØS-området. Det skrev EU-kommisjonen i sitt innlegg til EFTA-domstolen i høst.

Les: EU-kommisjonen mener den norske barneloven er EØS-stridig

Bakteppet er samlivsbruddet mellom to foreldre med felles barn. Nå ønsker kvinnen, som har den daglige omsorgen for barnet, å flytte fra Oslo til København. Barnets far motsetter seg dette, og har gått til sak.

Oslo tingrett kom i fjor til at kvinnen ikke hadde lov til å flytte ut av landet, blant annet på grunnlag av vurderingen til en barnepsykolog. Barneloven § 40 sier at «dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphald utanfor landet utover stuttare utanlandsferder».

Kan flytte langt – men innenlands

Barnets mor har anket saken til Borgarting lagmannsrett, som i juni besluttet å forelegge saken for EFTA-domstolen. Sist uke kom svaret.

Spørsmålet er om Norge har rett til å ha en slik regel om flytting til utlandet, når vi ikke har en tilsvarende regel for flytting innenlands. Konsekvensen av dagens regel er at moren står fritt til å flytte til for eksempel Finnmark, men ikke rett over grensen til Sverige eller Danmark. 

I forbindelse med behandlingen i EFTA-domstolen, har Island og Ungarn sendt inn skriftlig innlegg til støtte for den norske lovregelen. ESA og Kommisjonen, derimot, mener regelen er EØS-stridig.

EU-kommisjonen har anført at kravet om forholdsmessighet «is not (...) fulfilled in a case where the obligation to obtain consent applies exclusively to relocation to another EEA State without applying to relocation within the EEA State concerned».

Nå har altså EFTA-domstolen avsagt dom, og den er langt mindre kategorisk enn ESA og EU var i sine innlegg.

Domstolen er rett nok ikke i tvil om at den norske regelen innebærer en restriksjon på bevegelsesfriheten i EØS-avtalen artikkel 28. Den er også enig med ESA og Kommisjonen i at et krav om å innhente samtykke, uten hensyn til hvor langt barnet rent faktisk flytter, «ikke synes å forfølge målet om barnets beste ved å sikre at barnet kan opprettholde regelmessig fysisk kontakt med begge foreldrene på en konsekvent og systematisk måte».

Døren på gløtt

Samtidig fremhever domstolen at norsk rett har et prinsipp om at «tilsvarende viktige endringer i barnets liv også tas på grunnlag av foreldreansvaret når endringene skjer i Norge». Og trekker frem type skole barnet skal gå på, og medlemskap i trossamfunn som eksempler. Dette kan potensielt rettferdiggjøre restriksjonen i bevegelsesfriheten. Domstolen skriver:

«Med forbehold om den anmodende domstols vurdering av formålene med den nasjonale lovgivningen synes et krav om at forelderen som barnet bor fast hos må innhente samtykke fra den andre forelderen eller domstolens tillatelse før flytting til utlandet når foreldrene har delt foreldreansvar for barnet, ikke å være egnet og nødvendig for å nå målet om at barnet skal opprettholde kontakt med begge foreldrene. Kravet kan imidlertid være egnet og nødvendig for å nå målet om at viktige beslutninger i barnets liv tas av dem som har foreldreansvaret.»

Begge sider mener de vant

Tradisjon tro opplever begge sider at EFTA-domstolen har gitt dem medhold. Barnets mor var i EFTA-domstolen representert av Hanna Førde fra Schjødt, men representeres i Norge av Emilie Bergum Larsen fra HELP. 

– Vi er fornøyde med EFTA-domstolens avgjørelse, og merker oss spesielt at domstolen er enig i våre anførsler om at reglene i barneloven ikke er konsistent gjennomført når det utelukkende fokuseres på om en landegrense krysses, sier Larsen.

Barnets far, som motsetter seg mors flytting til Danmark, representeres av advokat Gjermund Mathiesen. Han mener avgjørelsen langt på vei er en seier for hans klient.

– EFTA-domstolen er ganske klar på at det er forenelig med EØS-avtalen å ha en slik regel som vi har i Norge, der det kreves samtykke ved flytting til utlandet. Og så må selvsagt norske domstoler gjøre den konkrete vurderingen, og der sier EFTA-domstolen at de ikke kan legge til grunn en presumsjon om at det alltid er best for barnet å bli i Norge. Men det gjør jo heller ikke norske domstoler. Så jeg vil si at EFTA-domstolen setter sitt godkjentstempel på norsk praksis på dette området, sier Mathiesen.