Du kan ikke sette likhetstegn mellom et levende vesen og fem sekunders visuell støy

Er det noe som smeller høyere enn batteriene på nyttårsaften, er det lyden av sårede egoer i kommentarfeltet når noen våger å foreslå begrensninger på privat fyrverkeri.

Narrativet er alltid det samme: Hundeeiere og andre som gruer seg til rakettene er «moralsk overlegne» og «krenkede», mens de som vil fyre opp tusenlapper i tettbygde strøk er ofrene for en formynderstat. Ironien er til å ta og føle på.

For hvem er det egentlig som sutrer? Er det de som forsøker å beskytte dyr og sårbare mennesker, eller er det de som får panikk ved tanken på å feire et nytt år uten å selv få tenne lunta?

Avsporingenes kunst

Debatten sporer nesten alltid av med klassisk «whataboutism». «Hva med katter som dreper fugler?» spørres det. «Hva med hundeeiere som ikke plukker opp dritten?»

La oss legge den ballen død en gang for alle: At naboens katt tar en spurv, eller at noen synder med hundeposen, legitimerer ikke at du skal få sende eksplosiver inn i hagene til folk. Det er to helt forskjellige debatter. At hunder biter er et argument for strengere hundehold, ikke et argument for at amatører skal håndtere eksplosiver.

Du kan ikke sette likhetstegn mellom et levende vesen som gir selskap og folkehelsegevinst, og fem sekunders visuell støy som etterlater seg søppel, svevestøv, brannfare og traumer.

Egoismens høyborg

Argumentet om at folk bare må «innrette seg» eller «reise bort» vitner om en total mangel på bakkekontakt.

«Dop ned bikkja di og dra på hytta,» sies det. Hvor da? Til månen? Det smeller i hver eneste bygd, i hver eneste dal. Det er en arrogant klassereise av et argument å mene at alle med dyr bare skal evakuere.

Åpen

Og la oss huske på at dette ikke bare handler om hunder. Hva med barn med autisme som opplever akutt angst av uforutsigbare smell? Hva med mennesker som lever med PTSD, og som får revet opp gamle traumer hver gang det drønner rundt husveggene? Skal disse også bare «slutte å sutre» og reise bort slik at naboen kan få sitt årlige adrenalinkick?

La oss være ærlige om hva vi faktisk snakker om her. Fyrverkeri er ikke «glitrende lys». Det er pyroteknisk vare. Det er krutt. Det er eksplosiver.

Vi lever i et samfunn hvor du må ha politiattest og våpenlisens for å eie en rifle, og sertifikat for å kjøre moped. Men én dag i året selger vi farlig sprengstoff over disk i dagligvarebutikker – plassert mellom bananer og kneippbrød – til folk som har tenkt å håndtere det i mørket, gjerne med promille.

At vi i 2025 fortsatt mener det er en god idé å la amatører leke kjemi-ingeniører i tettbygde strøk, er ikke «tradisjon». Det er galskap satt i system. Eksplosiver hører hjemme hos profesjonelle.

Tallenes tale – uten skylapper

Det hevdes ofte at antall skader er lavt, og at vi derfor ikke trenger forbud. Det er en farlig bagatellisering.

Forskjellen på fyrverkeriskader og andre ulykker, er at skader fra fyrverkeri er 100 % unødvendige. Overlege Nils Bull ved Haukeland sykehus har i årevis kjempet for et forbud nettopp fordi konsekvensene er så brutale. Å miste synet eller sprenge bort to fingre fordi en lunte var kort, kan ikke avfeies med statistikk.

Tradisjon eller evolusjon?

«Det er en fin tradisjon,» sies det. Det var tradisjon å røyke på fly også. Det var tradisjon å kjøre uten bilbelte. Samfunnet går fremover. Vi lærer. Vi tar hensyn. At noe er en «tradisjon» er det svakeste argumentet i boka for å beholde noe som er beviselig skadelig.

Vi trenger ikke forby alt. Vi trenger ikke forby gleden over et nytt år. Men vi kan, og bør, forby privat oppskyting av eksplosiver i hendene på amatører. Kommunalt, profesjonelt fyrverkeri er løsningen – noe et flertall av nordmenn faktisk støtter.

Så neste år, når du står der med lighteren i den ene hånda og proseccoen i den andre, prøv å tenke litt lenger enn nesetippen. Det er ikke de som ber om trygghet som er problemet. Det er holdningen om at din rett til å leke med sprengstoff trumfer alt annet.