Droppet ut av skolen: – Til slutt kom det til et bunnpunkt

1 week ago 8

Kortversjonen

16 % av unge mellom 20–29 år står utenfor jobb og utdanning, ifølge Nav.
Ungdommene Josephine, Sebastian og Håkon deler sine erfaringer med å komme tilbake til skole og jobb.
Felles råd: gi tett oppfølging, forstå individuelle behov og motivere til selvhjelp.

De ferske NAV-tallene uroer både politikere og arbeidsliv. 110 000 unge mellom 20–29 år, det betyr 16 prosent i den aldersgruppen, står utenfor både jobb og utdanning.

Hvorfor er det så mange unge som dropper ut av skole og arbeidsliv? Og hva skal til for å hanke dem inn igjen?

– Ikke kast penger etter dem, sier Josephine Ezhno (25).

– Prøv å følg dem på deres egne premisser, fortsetter Håkon Sæter Treimo (29).

– De må ville en forandring selv, slår Sebastian Holm (22) fast.

De tre ungdommene fra Fredrikstad er alle i utdanning eller jobb nå. Veien dit har ikke vært enkel. Alle tre droppet ut av videregående, men klarte å finne veien tilbake til skolen – og arbeidslivet.

Hva kan gjøres?

I forrige uke lanserte Regjeringen to tiltak for å bedre situasjonen. Det ene er et NAV-løp der de som ennå ikke har blitt uføre, tilbys en inntekt mot en strengere aktivitetsplikt. Det andre er tettere oppfølging av Nav.
Høyre har foreslått å fjerne full uføretrygd for de under 30 år. Det gjelder ikke de med handikap og skader som gjør at de ikke kan jobbe. Heller ikke unge med tunge psykiske diagnoser.
Et annet tiltak, forskningsinstitusjonen Proba har kommet med, er varig lønnstilskudd. Det betyr at Nav betaler en del av lønnen til en ansatt som for eksempel på grunn av sykdom ikke er like effektiv som andre ansatte. Resten betaler arbeidsgiver.

– Når ungdom dropper ut av skolen går de til Nav og ender opp med en diagnose om at de er psykisk syk, for da har de krav på Arbeidsavklaringspenger (AAP), forklarer FAFO-forsker Anne Hege Strand og fortsetter:

Fafo-forsker: Anne-Hege Strand

– Da har du bygget deg opp en identitet som syk, ikke som en som vil ut i arbeidslivet. Så går det en spiral som fører unge ut av arbeidslivet over på ufør.

Halvparten av de unge som har falt ut av skole og arbeid mottar trygd, mens den andre halvparten ikke mottar noe fra Nav, viser statistikken. Det har vært en vekst i arbeidsavklaringspenger (AAP).

Strand mener både politikere, NHO og LO må se nærmere på for eksempel lønnstilskuddsordninger for å få en bedre kobling mellom arbeidslivet og unge som står utenfor.

– Verktøykassen rettet mot arbeidsgiver må styrkes, mener forskeren.

Dette mener ungdommen

Josephine, Sebastian og Håkon vet hvordan det er å havne utenfor. De har kjent på hva de trengte mest når det var vanskeligst, og hva som skulle til for å lykkes. Her er deres historier og erfaringer.

– Begynte å isolere meg og spille i stedet

Håkon Sæther Treimo, mastergrad-student ved NMBU, Universitetet i Ås:

– Hvorfor droppet du ut av skolen?

– Det var ikke en utløsende årsak, og det gikk greit frem til videregående. Hjemme hadde jeg veldig kjærlige og beskyttende foreldre. En dag på ungdomsskolen lot jeg være å stille opp på norsktentamen. Det fikk ingen konsekvenser, og det overrasket meg litt egentlig.

– Som den gameren jeg var – og delvis er, begynte jeg å isolere meg og spille i stedet. Isolasjonen førte til at jeg ble engstelig. Spørsmålene begynte å trenge seg på: hva skal jeg med denne skolen? Hvorfor skal jeg lære dette? Det er ingenting jeg ønsker å bli? Motivasjonen forsvant rett og slett.

– Når det kom noen for å hjelpe, en lærer eller en lege, stakk jeg opp i skogen. På den tiden var jeg vanskelig å ha med å gjøre. Det er ikke lett å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp.

– Hva var vendepunktet

– Det var ikke en klar episode. Det gikk sakte, to skritt frem og ett tilbake. Jeg var 21 år, hadde droppet ut av elektro, og en utdanning i USA. Jeg var dropout-kidden rett og slett, lavt nede på status-stigen. Så dro jeg to år på ekstremsport på folkehøgskole. Det var fantastisk. Der var det flere «raringer» som meg, og jeg elsket å jobbe fysisk.

– Vel hjemme gikk jeg rett i kjelleren. Hva nå? Mamma fikk panikk: skulle jeg begynne å spille igjen? Sammen fikk vi fikset en avtale med arbeidsrettede tiltak på opplæringsarenaen Hanco der du får teste ut flere sider av deg selv for å finne veien til utdanning og jobb. Der fikk jeg prøve meg på mye og fikk følelsen av mestring. Det beste var å være ute i skogen. Jeg oppdaget at jeg likte naturfag og hørte første gang om skogfag.

– På kontoret hjalp de meg med byråkratiet, med veier til å ta fag som ga studiekompetanse. Jeg tok videregående på ett år, har tatt en bachelor i skogfag på universitetet på Ås på ordinær tid, og fortsetter på master. Fremdeles vet jeg ikke hva jeg skal bli, men mye blir mer interessant når du setter deg inn i det.

– Hva har hjulpet deg?

– Min egen skam. Jeg har utsatt moren min for så mange skuffelser og hun har gjort så mye for å hjelpe meg. Til slutt kom det til et bunnpunkt: Jeg ville ikke lenger bli sett på som en ubrukelig fyr og skjønte at jeg måtte gjøre noe selv, løfte meg ut av den rollen. Fremdeles sliter jeg med selvbildet, men jobber for å komme ut av det. Jeg har trengt tiden og modnet underveis. Nå er jeg 29 år og lengter etter å klare meg selv, ikke være en byrde for foreldrene mine og samfunnet.

– Har du noen råd til myndighetene?

– Det er vanskelig å hjelpe de som ikke vil ha hjelp. Mot å bestå eksamen, fikk jeg penger av Nav til å studere og slippe ekstrajobb. Det har vært god hjelp. Jeg synes også de bør heie mer på lærerne. Lærerne gjør en kjempejobb med barn og ungdom og fortjener mer respekt.

– Jeg var sint og ung

Josephine Ezhno, fast jobb på lageret til Asko.

– Hvorfor droppet du ut av skolen?

– Jeg hadde det ikke bra. Da jeg startet på påbygg og flyttet på internatskole ble det mye festing. Jeg var sint og ung, følte meg urettferdig behandlet og ville ikke tenke hverken fremtid eller konsekvenser. Da jeg begynte på bilfag sponset barnevernet en egen leilighet på meg. Det var ikke bra. Egenoppdragelsen og den frie flyten var jeg alt for ung til.

– Hva var vendepunktet?

– Så lenge jeg gikk på skole fikk jeg penger av barnevernet og Nav til livsopphold. Da jeg droppet ut mistet jeg det, og det ble en vanskelig tid uten jobb. I ettertid skjønte jeg at det måtte gå så langt, for å finne andre måter å leve livet mitt på. Men en dag var det nok. Jeg ringte selv en i hjelpeapparatet som jeg stolte på.

«Hva gjør jeg nå? Jeg trenger hjelp.» Noen dager senere hadde han ordnet et møte med en opplæringsarena som både hadde teori og arbeidsrettede tiltak. De hadde tro på meg. Siden har jeg ikke sett meg tilbake.

– Hva har hjulpet deg?

– Rutiner, stå opp om morgenen, ha noe å gå til. Skolen der jeg fikk prøve meg på ulike fagretninger var bra for meg. Den tette oppfølgingen fra lærerne og vissheten om det var lov å prøve og feile. Jeg prøvde helsefag, det var ikke noe for meg. Jeg var i kafédrift, på båt, med motorsag, på truck og i bil. Det var truck-kurset som fikk meg ut i jobb. BUP, psykologer og andre som vil snakke, har ikke vært noe for meg. Oppfølging knyttet til jobb er det som har passet. Nå vet jeg at om jeg jobber hardt nok, og har alt på stell, går det bra. Livet nå er bra. Jeg er jeg gravid, har fast jobb, samboer og leter etter leilighet.

– Hva kan myndighetene gjøre?

– Gjøre det litt vanskeligere. Det er lett å få penger til leilighet, lett å få diagnoser som gir deg penger, lett å forsvinne i systemene når du har fått de pengene. Gi oppfølging istedenfor penger.

– Følte meg litt utenfor

Sebastian Holm, ferdig utdannet barne- og ungdomsarbeider.

– Hvorfor droppet du ut av skolen?

– Jeg valgte litt feil. På ungdomsskolen følte jeg meg litt utenfor, men fant et miljø der jeg fikk plass. Det ble snus, alkohol, litt hasj. For å bli akseptert av gjengen var det litt sånne ting du måtte gjøre. Sånne ting som ikke var så bra. Skole sto ikke høyt på prioriteringslista, og det eneste jeg kom inn på, på videregående, var håndverksfag. Det interesserte meg ikke så jeg droppet ut.

– Hva var vendepunktet?

– Etter to måneder hjemme ble jeg drittlei og ringte selv til Hanco. Det var der det snudde. Nye folk, et nytt miljø som faktisk ga litt status og der du gjorde det du fikk beskjed om.

– Hva har hjulpet deg?

– Å skru om hodet mitt til å ville ha hjelp, til å ønske å fullføre utdanningen. Når du finner ut hva du vil, er mye løst. Jeg skrollet 100 yrker og stoppet på barne- og ungdomsarbeider. Rådgiveren så forbauset på meg. Du? Dit? Jeg nikket og fikk hjelp til en jobb på SFO. Siden har jeg ikke sett meg tilbake. Jeg landet på et yrke jeg trives i. Hver dag får jeg bekreftet at jeg gjør en god jobb. Jeg ønsker å være den personen jeg kunne trengt selv. En leken voksen som ser deg og hører deg.

– Hva kan myndighetene gjøre?

– Gi ungdom muligheter til å finne hva de liker. Det ordner seg om du legger inn innsats selv. Da oppdager du at det ofte er folk i systemet som kan hjelpe deg. Myndighetens utfordring er at vi ungdom må gjøre våre egne erfaringer, samme hvor «feil» de er.

Read Entire Article