Dommen mot Gjert Ingebrigtsen handler ikke om hvem som ble trodd. Den handler om rimelig tvil

KOMMENTAR: Dommen mot Gjert Ingebrigtsen er ikke en vurdering av hvem som er mest troverdig. Den er en studie i det grunnleggende premisset i strafferetten: Hva er bevist i denne saken?

Foto: Fredrik Hagen / NTB

24 dager i retten, fordelt over sju uker

49 vitneforklaringer

Et voldsomt medietrykk

En av Norges mest kjente familier

En av verdens største friidrettsstjerner

To fagdommere og tre legdommere

Profilerte advokater på hver sin side

Og én dom.

Mandag 16. juni, klokka 10.30, ble enstemmig dom avsagt i rettssaken mot friidrettstrener og sjubarnsfar Gjert Ingebrigtsen.

Dømt, men frikjent

Han ble ikke dømt for mishandling i nære relasjoner, slik påtalemyndigheten mente at han har gjort seg skyldig i, men for den langt mindre alvorlige straffebestemmelsen om kroppskrenkelse mot sin datter, etter den såkalte «håndkle-episoden» som førte til fullt brudd i familien i januar 2022. Gjert Ingebrigtsen ble dermed frifunnet for omtrent alt han var tiltalt for, og blir heller ikke dømt til å betale saksomkostninger.

Retten mener at 15 dagers betinget fengsel er en passende straff. I tillegg dømmes Gjert Ingebrigtsen til å betale oppreisning til datteren på 10.000 kroner.

I mars ble han satt på tiltalebenken i Sør-Jæren tingrett, tiltalt for årelang fysisk og psykisk mishandling av to av barna sine, Jakob Ingebrigtsen og hans søster.

Ord mot ord

Gjert Ingebrigtsen erkjente ikke straffskyld, og han har fått støtte i retten blant annet av sin ektefelle Tone Ingebrigtsen og den ene av sønnene sine, Martin. De to sa i retten at de ikke kjente seg igjen i påstandene fra løperbrødrene Henrik, Filip og Jakob, og fra storebror Kristoffer og familiens eneste datter om et fysisk og psykisk voldelig regime i familien gjennom mange år.

I denne saken har det vært smått med «bevis» i form av dokumenter, bilder eller annet håndfast materiale. Saken har i det alt vesentlige bestått i en lang rekke vitneforklaringer. Og vitnene har som kjent hatt til dels svært ulike oppfatninger av hva som har og ikke har skjedd i familien.

Dermed blir dommen en vurdering av troverdigheten til vitneforklaringene, vil mange da konkludere med. Men det er egentlig en feilslutning. Det retten hele tiden skal ha for øye, er ikke om et vitne framstår som troverdig, men om bevisene samlet sett fjerner enhver rimelig tvil om skyldspørsmålet. Det mener retten altså at de ikke gjør.

Tro og tvil

Selv om vitneforklaringene til de to fornærmede i saken, Jakob og hans søster, framsto som troverdige og sterke, merker retten seg at forklaringene til broren Martin og ektefellen Tone trekker i en helt annen retning. «Retten kan ikke se bort fra hans forklaring», heter det om Martin Ingebrigtsens vitnemål. Retten finner heller ingen holdepunkter for at verken Martin eller Tone Ingebrigtsen skal være kontrollert av tiltalte, slik løperbrødrene har antydet.

Kravet for å kunne dømme Gjert Ingebrigtsen er det samme som i alle andre straffesaker: Retten skal finne det bevist ut over enhver rimelig tvil at Gjert Ingebrigtsen er skyldig. Med andre ord: Enhver rimelig tvil skal komme ham til gode. Det er ikke nok at retten mener at det straffbare KAN ha skjedd. Retten må være overbevist om at det HAR skjedd.

Ulike verdener

I denne saken er det to diametralt forskjellige historier som har blitt fortalt.

Var Gjert Ingebrigtsen en oppofrende far som lot seg overtale av sine egne barn til å ta rollen som krevende og dominerende trener? Eller har hans oppførsel mot barna i virkeligheten vært straffbar mishandling, et voldelig regime?

Påtalemyndigheten la ned påstand om fengsel i to og et halvt år. Strafferammen for mishandling i nære relasjoner er seks år, noe som indikerer at de forholdene påtalemyndigheten mente at Gjert Ingebrigtsen har gjort seg skyldig i, er i den nedre delen av skalaen. Men like fullt mishandling.

Retten er altså av en helt annen oppfatning. I retten innrømmet Gjert Ingebrigtsen deler av de faktiske forholdene i den såkalte «håndkle-episoden», og dette er altså det eneste punktet i tiltalen der retten har funnet det bevist at noe straffbart har skjedd.

Blir det anke?

Det er foreløpig ukjent om dommen vil bli anket. Gjert Ingebrigtsen vil ta betenkningstid, men sier via sin advokat John Kristian Elden at han er lettet og glad for dommen.

Påtalemyndigheten må på sin side konstatere at retten har vurdert bevisene i saken, altså vitneførselen, helt annerledes enn det statsadvokatene har gjort.

Betyr det at tiltale aldri burde vært reist mot Gjert Ingebrigtsen, slik både han selv og hans forsvarere har hevdet? Det er ikke selvsagt. Men det er verdt å merke seg at også påtalemyndigheten var i tvil, og i en periode innstilt på å henlegge saken med Jakob Ingebrigtsen. Dette illustrerer hvor skjønnsmessig slike saker i realiteten er. Det er nettopp den tvilen og den usikkerheten som er påfallende i mange saker som angår såkalt «familievold». Ofte mangler det andre bevis enn forklaringene til de involverte.

Det sentrale prinsippet

Har Jakob Ingebrigtsen og tre av brødrene hans, deres ektefeller og flere andre vitner dermed ikke blitt trodd av retten? Mange legfolk vil sikkert oppfatte det slik. Men retten skal ikke tro. Den skal være overbevist. Ut over enhver rimelig tvil. Bare da skal den dømme.

Ellers skal den frifinne. Vi skal alle være glade for at dette prinsippet holdes høyt.

Gjennom sin bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen har de to fornærmede, samt Kristoffer, Henrik og Filip Ingebrigtsen sagt at det viktige for dem ikke har vært å få faren sin dømt til fengsel, men å bli trodd. Problemet med dette ønsket er, for å gjenta meg selv, er at retten ikke skal drive med tro.

Den driver med tvil.