Dødsbranner i omsorgen: Synnøv kom seg ikke ut av sengen da dynen tok fyr

En kveld skulle hun bare skru på lyset.

Plutselig var den eldre kvinnen i livsfare.

Nattbordslampen veltet, og dynen tok fyr.

Hun var fanget i sin egen seng, uten krefter nok til å få bort den brennende dynen.

Kampen mot flammene skulle til slutt koste henne livet.

Synnøv ble 89 år.

På mobilen sin har datteren Ingeborg Buaas bildet hun tok av morens utbrente seng. Fotoet viser hvordan pleietrengende er ekstra sårbare ved brann.

Likevel er det i Norge stor forskjell på kravene til brannsikring i bygg for beboere som trenger hjelp til å rømme.

Skillet går i 2010. Er byggene nyere, må de ha automatiske slokkeanlegg. Er byggene eldre, er det ikke krav til det, ifølge lovverket.

– Det er jo helt urimelig og uansvarlig politikk, at det er så ulikt. Rett og slett forskjellsbehandling av trengende, sier Ingeborg Buaas.

Dødsbranner i omsorgen

I dag er det drøyt fem år siden hun opplevde at moren ble en del av dødsbrannstatistikken.

I snitt brenner det én gang i uken i omsorgsbygg i Norge.

Disse brannene krever menneskeliv.

I 7 av 14 dødsbranner siden 2019 var det ikke automatisk slokkeanlegg der brannen startet, viser NRKs undersøkelser.

Enestående godt tiltak

– Automatisk slokkeanlegg er et utrolig godt tiltak. Det finnes ingen branntekniske tiltak som har i nærheten av like god effekt for personsikkerheten, sier branningeniør Arnstein Fedøy, en av Norges fremste eksperter på slokkeanlegg.

Kort oppsummert viser all forskning at automatiske slokkeanlegg kan redde liv og materielle verdier ved brann.

Omsorgsboligen til Synnøv Buaas hadde ikke automatisk slokkeanlegg, og hadde heller ikke krav til det, fordi bygget er fra 2002.

– Nå vet vi ikke sikkert om det hadde hjulpet mor, sier datteren Ingeborg Buaas.

Uansett er det galt at regelverket åpner for at mange omsorgsboliger er dårligere sikret mot brann enn tilsvarende bygg av nyere dato, mener hun.

Reddet av ansatte

89-åringen hadde proteser i begge skuldrene og i den ene hoften.

Hun tilkalte hjelp for å kunne ta kveldsstellet. Gjentatte ganger trykket hun på knappen, men assistanse lot vente på seg, forteller datteren.

– Så prøver hun å få på nattbordlampen. Hun får tent den, men den velter. Han ene pleieren fortalte meg om lampen, at den var lealøs. Hadde jeg visst det, hadde jeg byttet den ut på dagen.

Morens leilighet hadde brannvarsler, som ble utløst og alarmerte ansatte i Bekkestua omsorgsbolig.

Flere i personalet risikerte egen helse da de gikk inn til Synnøv under brannen. De slepte henne ut av den brennende sengen. Og videre over gulvet og ut av leiligheten. Ute i svalgangen fikk de kjølt henne ned i snøen.

Ingeborg Buaas klandrer ingen ansatte for det som skjedde. Hun skylder heller på underbemanning og systemsvikt, presiserer hun.

– Sengen var i full fyr, så pleierne var jo helter.

– Jeg er så glad for at mor ikke brant i hjel der og da. Det hadde ikke vært til å bære for ansatte og oss. Det må være det verste – å bli fanget i røyk og flammer. En grusom måte å dø på.

NRK har vært i kontakt med ledelsen i Bekkestua omsorgsbolig og Bærum kommune, som ikke ønsker å kommentere saken.

Behandlet av spesialister

Den eldre kvinnen hadde brannskader av tredje grad på hender og nærmere 20 prosent av kroppen.

Hun ble først behandlet av kirurger på Ullevaal sykehus. Dagen etter ble hun sendt med ambulansefly til brannskadeavdelingen på Haukeland, hvor hun ble operert og fikk god smertelindring og behandling i flere uker, ifølge datteren.

– I ettertid er det en liten trøst i det. Det var god stemning der inne, på rommet til mor på Haukeland. Hun hadde det vondt, men var lettet. Og stolt av at hun overlevde den store operasjonen, sier hun.

Fra sykesengen lot Synnøv Buaas seg intervjue av Budstikka.

Vel tre måneder etter brannen døde Synnøv på Hospice Stabekk, 89 år gammel. Organene sviktet som følge av brannskadene.

– Før brannen var hun i god form. Hun kunne blitt mange og 90 hun, sier datteren.

Vil skjerpe regelverket

Det nærmer seg 15 år siden det ble innført krav om automatiske slokkeanlegg i omsorgsboliger, pleiehjem og institusjoner i Norge. Men det kravet har ikke tilbakevirkende kraft.

Allerede i 2012 ble det i en nasjonal utredning lagt frem en plan for å få alle omsorgsboliger i Norge opp på et akseptabelt sikkerhetsnivå, først og fremst ved å installere automatiske slokkeanlegg.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) opplyser til NRK at DSB lenge har vært tydelige på sin støtte til forslaget.

På spørsmål om hvorfor dette likevel ikke har blitt gjennomført, henviser DSB til Justis- og beredskapsdepartementet.

Statssekretær Hans-Petter Aasen (Sp) oppgir at han ikke kan svare, fordi oppfølgingen ble håndtert av forrige regjering.

– Vil denne regjeringen følge opp?

– En statlig økonomisk støtteordning til oppgradering av eksisterende omsorgsboliger, som for eksempel forvaltes av Husbanken, er noe som vurderes, svarer Aasen.

Tidligere i år presenterte regjeringen et mål om null drepte og skadde i brann.

«Regjeringen vil (…) videreutvikle den forebyggende innsatsen overfor grupper som er særlig sårbare for brann (…)», står det i stortingsmeldingen.

Til tross for tidligere anbefalinger og bred faglig støtte, blir ikke automatiske slokkeanlegg nevnt blant tiltakene.

Statssekretær Aasen svarer ikke på hvorfor. I stedet fremhever han at det i stortingsmeldingen er varslet mulige endringer i plan- og bygningsloven og brann- og eksplosjonsvernloven.

– Dette for å sikre brannsikkerheten blir godt ivaretatt gjennom hele levetiden til et bygg, understreker Aasen.

Tverrfaglig samarbeid mellom kommunale tjenester er viktig for å skape trygge tjenester for risikoutsatte grupper, påpeker Aasen.

– Skal vi nå målsettingen om null omkomne i brann må vi være villige til å se på tekniske tiltak i boligene til de som typisk omkommer i brann, sier Anders Leonhard Blakseth i DSB.

Han skjønner godt kritikken fra Ingeborg Buaas.

– Det er forståelig at dette oppfattes som en urimelig forskjellsbehandling, sier Blakseth.

I dag er det vilkårlig om folk bor i en kommune som har prioritert automatiske slokkeanlegg i omsorgsbygg fra før 2010.

Jan-Tore Dilling, fagansvarlig brann i Brannvernforeningen, mener det er på høy tid å skjerpe brannregelverket.

Han etterspør en plan for oppgradering og finansiering for alle bygninger som brukes til pleie- og omsorgsformål, inkludert omsorgsboliger.

– Vi mener at alle bygninger som brukes til pleie og omsorg i Norge må ha automatiske slokkeanlegg for å sikre et akseptabelt sikkerhetsnivå. Dette er ikke mulig uten tydelige krav om at også bygg oppført før 2010 må oppgraderes med slokkeanlegg, sier Dilling.

Opplevde å bli oldemor

Familien beskriver Synnøv Buaas som kjærlig, omtenksom, klok, livlig, pratsom, morsom og kreativ.

Interessen for musikk og kunst var stor. I over ti år drev hun eget galleri. Datteren minnes at det i oppveksten ofte var selskap og nye mennesker å treffe i hjemmet.

– Hun hadde et rikt liv.

På sine eldre dager hadde Synnøv et klart hode. Men hun hadde en del helseplager og smerter. Grunnet dårlige skuldre etter fall på skitur, og en vond hofte, behøvde hun rullestol.

Julen 2012 var hennes første i Bekkestua omsorgsbolig. Der hadde familien mange fine stunder, forteller Ingeborg og holder frem et innrammet bilde hvor Synnøv er sammen med oldebarn og barnebarn, som hun var så stolt av.

Tøft å besøke brannstedet

Mange minner gikk tapt i brannen. Alt av møbler og bøker, det meste av kunst og andre gjenstander var ødelagt av sot og røyklukt.

Å gå inn i den brann- og røykskadde leiligheten var en vond opplevelse for Ingeborg.

– Lukten er vanskelig å beskrive. Sur og giftig røyk. Jeg ble ordentlig svimmel og uvel. Da jeg kom inn i entreen følte jeg gulvet forsvant under føttene.

– Også fordi det da var så usikkert hvordan det skulle gå med mor, legger hun til.

Leiligheten måtte totalrenoveres.

– Tenk at det er så mange som opplever sånt. Helt forferdelig.

Det ryster Ingeborg Buaas at regelverket gjør sånn forskjell på folk med behov for hjelp til å komme seg unna brann.

– Diskriminering. Veldig, veldig urettferdig.

– Dette gjelder jo svært mange unge og eldre i omsorgsboliger, tilføyer hun.

Nå håper hun inderlig på endringer.

– Noe må skje! Det er jo noe man burde gå i demonstrasjonstog for, sier Buaas.

Hun henter frem mobilen igjen.

Og blar til hun finner diktet til minne om hennes mor.

Stemmen forandrer seg når hun leser høyt:

Som juvelar på innsida
ber vi dei vi har mista.
Vi ber dei under huda.
Usynlege for andre er dei
med i alt vi lever.

(