Diagnosen som kalles den perfekte stormen: Da moren døde, fortalte hun alt til fastlegen

Hvorfor likte Marte Gilje å plage storebrødrene da hun var liten?

Særlig han ene. Hvis han hadde ertet henne, hvorfor bare måtte hun gi ham dobbelt tilbake for eksempel ved å løfte av røret den gang internett gikk over telefonlinja? Når hun visste det ville bryte nedlastningen av musikk på pc-en hans.

Hvorfor klippet hun håret på impuls, eller malte rommet sitt uten at det ble fullført? Hvorfor kjøpte hun inn en mengde ting hun ikke egentlig trengte?

Og på skolen. Hva var det med henne som gjorde at hun måtte hoppe ut av vinduet på ungdomsskolen fordi det var en snarvei til noen hun bare måtte møte? Hvorfor var det nettopp hun som ble tatt i røyking og underskrev meldingen hjem selv med morens navn?

Og ble avslørt for det også.

Foto: Privat

Hun som fikk NG i oppførsel fordi hun svinset rundt og ikke fulgte med. Når hun skulle svare på et spørsmål, gjorde hun det mens hun fremdeles rakk opp hånda, før noen andre i klassen fikk sjansen. Da læreren skulle skrive noe koselig til alle elevene i klassen, skrev hun at Marte var hun som hadde syforening nede i hjørnet.

Det var Marte som likte best å henge med guttene. Og Marte som ble gravid som 16-åring. Hun kunne absolutt ingenting om babyer, men plutselig satt hun der i barndomshjemmet på Storhaug med et lite menneske.

Moren, som hun kverulerte og forhandlet med hver gang hun fikk en anledning, var nå den som lærte henne alt om omsorg. Mat, klær, bleier. Ofte kom hun ned for å sjekke at datteren hadde gjort det riktig. Marte hadde akkurat begynt på servitørlinja på Godalen videregående, men måtte endre kurs. Hun kunne ikke arbeide til langt på natt på en restaurant.

Foto: Privat

Senere i livet. Hvorfor er det bare jeg som sliter med sovne inn, kunne hun tenke. Hvorfor har ikke andre tusen tanker om middag og morgendagens gjøremål i hodet. Tanker som så glir over til å handle om hvor mye klokka er blitt og hvor få timer det er igjen til hun må opp.

Hun fikk en kjærester som stadig klaget over at hun aldri virkelig hørte etter, at det hun satt og planla å si stadig liksom kom i veien for lyttingen og at hennes ord alltid veide tyngst når de kom.

Det var ikke før moren døde brått at Marte virkelig trengte å vite.

De som hadde snakket på telefon hver dag, og hun som forsto hvordan det var å være Marte. Nå var hun borte.

Det skulle ta 39 år før Marte Gilje fikk svar.