Dette må det ikke snakkes om på de amerikanske universitetene

En av studentene som stiger fram for å tale, er Logan Rozos, en tynn, kortvokst ung mann av latinsk utseende med krøllete sort hår. Som de andre studentene har han på seg universitetets mørkerøde studentdrakt med gult, stort skjerf hengende ned langs siden og et sort firkantet fjell av en hatt på sitt unge hode.

Men det er tydelig at denne unge mannen har noe på hjertet. Øynene stirrer stivt utover forsamlingen. Stemmen er fast, men dirrer litt når han sier: «Det eneste som det passer å si akkurat nå og til en stor forsamling som her,» innledet han, «er å anerkjenne de uhyrligheten som foregår på Gaza. Folkemordet som utfolder seg, blir politisk og militært støttet av USA. Det blir betalt av våre egne skattepenger. Det gjør oss medskyldige.»

Det er tydelig for alle å se at den tapre unge mannen allerede vet at han her signerer sin egen dom. Å si det han sier i dagens Amerika, og ikke minst på et universitet ved en slik anledning, er utilgivelig.

Reaksjonen kommer umiddelbart. Livredde for hva som vil ramme dem når dette kommer ut, går universitetets ledelse umiddelbart ned i knestående overfor myndighetene. Studenten lyver, påstår de, og de fordømmer hans standpunkt, som de kaller personlig. De vil holde tilbake vitnemålet, understreker de, mens de vurderer hvordan han ellers skal straffes.

Langt, langt borte fra New York, i den varme vårsolen på østkysten av Middelhavet, utfolder så tragedien seg som opprører den unge mannen så dypt. En ny Netanyjahu-offensiv er i gang mot Gazas sultende befolkning. 53.000 døde, de fleste kvinner og barn. Sykehus bombet. Journalister og hjelpearbeidere myrdet i hundretalls. 2 millioner sultende mennesker trengt sammen mellom ruinene av hjemmene sine og på kanten av utslettelse.

Men dette må det ikke snakkes om på de amerikanske universitetene. All sympati med palestinernes skjebne betegnes her behendig nok som antisemittisme av Trump selv og hans kampaner.

Den samme frykten som Logan Rozos føler der han rakrygget står bak talerstolen på universitetet i New York, kjenner også Jocelyn Viterna, professor i sosiologi ved Harvard-universitetet på. Hun er kjent for boken «Women in war», en bok der hun skildrer kvinneskjebner under den salvadorianske borgerkrigen. Men nå er det ikke frykten hos de salvadorianske kvinnene som fyller hennes sinn, men hennes egen følelse av å bli forfulgt av myndighetene.

På vandringen gjennom de lyse, hvite korridorene på USAs eldste og mest prestisjetunge universitet, sammen med NRKs utsendte Tove Bjørgaas, kan man ane en særegen stillhet. Latter, støy og ivrige diskusjoner, som man forventer i et levende studentmiljø, synes å være stilnet. Inne i klasserommet er det bare noen få av studentene som har våget å møte opp for anledningen. Og de som er til stede, vender ansiktene bort fra kamera.

«Det er utfordrende med åpne diskusjoner,» sier den unge professoren. «Jeg må si til studentene at det vi sier i klasserommet må forbli i klasserommet. (..) Utenlandske studenter er spesielt redde,» understreker hun. «Her er nummeret til en advokat,» sier jeg. «Ha det på deg, ikke på telefonen. Den kan de ta. Ring meg. Sjekk på sosiale medier at du ikke har noe som kan skape frykt eller gjøre deg til et mål for myndighetene,» forteller hun sine utenlandske studenter.

Idet samtalen med Tove Bjørgaas nærmer seg slutten, innrømmer hun at hun ønsker å forlate den prestisjetunge stillingen sin på det som blir vurdert som verdens beste universitet. Dette er langt ifra overraskende, siden en undersøkelse gjort av det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Nature nylig avslørte at 7 av 10 forskere i USA ønsker seg bort.

Det sitter langt inne å kalle noe for fascisme. Det er et så sterkt og belastet ord at man i det lengste kvier seg for å ta det i sin munn. Når Trump daglig eksponerer seg for all verdens journalister, virker han jo som den mest omgjengelige og tilgjengelige presidenten vi noen gang har sett. Velkledd som alltid i sin mørkeblå dressjakke med et rødt slips hengende nedover magen, er det vanskelig å se for oss den forfølgelsen han har satt i gang mot tapre, intelligente mennesker som Jocelyn Viterna og Logan Rozos.

Kontrasten mellom den sjarmerende, omgjengelige mannen i Det Hvite Hus og den giftige frykten som for tiden sprer sine mørke skygger over USA, er slående. I denne sammenhengen blir det fristende å ty til et gammelt norsk ordtak: På frukten skal treet kjennes.

Også kameraten hans, Putin, kan vi nevne i samme slengen. 72 år gammel er også han nøye med utseendet sitt. Strunk og stram i bukse og dress møter han oss i TV-ruten. Med en forsiktig antydning til et smil i munnvikene, veier han sine ord på gullvekt. Det er vanskelig å forstå, når vi betrakter denne byråkraten av et menneske, at akkurat denne mannen med den rene hvite skjorten og de nyvaskede hendene som holder rundt manuskriptet sitt, har hundretusener av menneskers liv på samvittigheten.

Din brors blod roper til meg fra jorden, sa Gud til Kain i 1. Mosebok 4.10. Kanskje kunne du tatt enda en liten titt på dette tekststedet i den ortodokse bibelen din sammen med din patriarkvenn Kiril, Vladimir. Men du må skynde deg, for vi ser alle Kains merke som lyser illevarslende på pannen din.