Dette er helt sjukt

Én etter én tikket de inn.

Nominasjonene – Oscar-nominasjonene – til «Affeksjonsverdi». Til slutt ble det ni av dem.

Ni!

Det er så stort, dette, og så gledelig for Norge og norsk film, at det er vanskelig å finne passende superlativer.

Joachim Triers film har åpenbart slått an blant verdens kinogjengere. Ikke minst blant dem som virkelig liker film. Ikke bare som underholdning, men som kunstform.

For det er jo ingen blockbuster, dette her. Tvert imot: Den er «smal». For ikke å si voksen, utfordrende, lekker og, vel, «sterk».

Triers sjette film, også denne skrevet sammen med Eskil Vogt, er en av hans beste. Det er en duo som for lengst har satt sitt solide avtrykk i filmhistorien.

Jeg får lyst til å skrive at den er mer kommersiell enn de andre han har laget. Eller lettere omsettelig, for å si det på selgerspråket.

Men det er vel egentlig ikke riktig. Både Oslo-trilogien og «Verdens verste menneske» har appellert til mange nok til å nå ut bredt.

Så hvorfor har nettopp denne fengslet filmfolket så veldig?

Mye handler nok om den betydelige innsatsen som produsentene har lagt for dagen i å promotere den, ikke minst overfor de riktige folkene.

De har virkelig jobbet for dette, i lang tid.

Ditto handler det nok om at Stellan Skarsgård, svenskenes grand old man, spiller en av hovedrollene og allerede er et tungt navn i Hollywood.

Renate Reinsve er dessuten etablert som den største og mest kjente norske skuespilleren på denne siden av Liv Ullmann.

Både hun, Skarsgård, Trier og det amerikanske innslaget i filmen, vidunderlige Elle Fanning, har vært på alt som (ennå) finnes av talkshows i USA det siste halvåret.

Og som sagt: Joachim Trier og Eskil Vogt er svære navn i seg selv.

Det kan også handle om at «Affeksjonsverdi» er en film om film, om det å være regissør, om det å være skuespiller, og om de kunstneriske – og personlige! – utfordringene ved å skape, og det å være kreativ.

Men det er noe med tidsånden også.

Nei, ikke alt i hele verden handler om han som styrer USA nå, men jeg lar det stå til. For: «Affeksjonsverdi» er så anti ham som det kan få blitt.

Sånt liker de i liberale California!

Den er langsom. Den er krevende. Den følger ikke konvensjonelle måter å fortelle en historie på. Den er kunstnerisk. Den er høyverdig. Den er … europeisk.

Men først og fremst: Det er en veldig god film.

Omstridt, for ikke alle liker den. Morgenbladets mann ble nesten rasende da han så den og satte i gang en kulturdebatt som det fortsatt lukter brente bildekk av.

«Affeksjonsverdi er nok en påminnelse om hvor pinlig det er at Joachim Trier er Norges fremste kultureksport», skrev avisens kulturredaktør Bernhard Ellefsen.

Ham om det. Men sånn er det med viktige verk: De vekker ulike reaksjoner.

Spesielt vil jeg trekke frem nominasjonen for beste kvinnelige birolle til Inga Ibsdotter Lilleaas. Etter min høyst subjektive mening skinner hun hakket mer enn alle de andre i filmen.

Jeg ble rett og slett glad da akkurat den nominasjonen tikket inn.

Foto: Kasper Tuxen Andersen / Nordisk Film Distribusjon

Helt i mål er de naturligvis ikke. Prisene deles ut natt til 16. mars, og har denne lille filmen, der nesten alle snakker norsk med Oslo som nydelig kulisse, reelle sjanser til å vinne?

Ja, selvsagt!

Men det er beinhardt felt i år. De andre nominerte filmene er knallsterke. Selv vil jeg spesielt peke på Paul Thomas Andersons «One Battle After Another» og, ikke minst, Ryan Cooglers «Sinners», som de største favorittene.

Men de norske (og han svenske) kommer neppe til å gå helt tomhendt hjem fra festen.

Et råtips: De vinner (iallfall) for beste utenlandske film, beste mannlige birolle og – hvis det finnes rettferdighet her i verden – beste kvinnelige birolle.

Og skulle Renate Reinsve i tillegg slå ypperlige Jessie Buckley (en av mine absolutte favorittskuespillere og sangere) i kampen om beste kvinnelige hovedrolle, ja, da blir det nesten for mye å bære for en stakkars filmnerd fra Norge.

Nei, dette er helt utrolig. Helt ellevilt. Og veldig, veldig gøy.

Det er bare å gratulere alle involverte, og lykke til på den store gallaen i mars!

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.