– Det var kostbar hipstermat

– Vi tror ofte at vi spiser «fattigmannsmat» når vi spiser risengrynsgrøt. Men faktisk spiser vi det aller fineste folk kunne spise, sier forfatter og restauranteier Andreas Viestad.

– Om tipp-tipp-tipp-oldefaren min satt på skulderen og tittet ned når jeg spiser risgrøt på julaften, ville han tenkt: «Wow, han der har gjort det bra!»

Med ferdiglaget Fjordland, Toro og First Price-grøt har det aldri vært enklere å forsyne seg med en porsjon risengrynsgrøt.

Faktisk har Norgesgruppens butikker Kiwi, Meny etc.) solgt over 1,8 millioner pakker med ferdig risengrynsgrøt bare de siste fire ukene siden slutten av november. Det er fem ganger så mye som 15 år siden, samtidig som salget av vanlig grøtris har holdt seg relativt stabilt.

I tillegg har Oslo fått en egen grøtbar. Fra 6. desember til 23. desember selger spisestedet Grød omtrent 1000 porsjoner med risgrøt.

Ferdiggrøt selger som juling! Foto: Gorm Kallestad / NTB

En tid forbi?

Slik har det ikke alltid vært. Før i tiden var risgrøten kremen av kremen – og alt annet enn folkelig og lett tilgjengelig.

– Å spise risgrøt begynte hos de aller rikeste, på slott og herregårder, sier matsosiolog, Annechen Bahr Bugge.

– Det var en maktdemonstrasjon å spise risgrøt, i hvert fall om man hadde på sukker, kanel og mandel, sier Viestad.

Så hvordan havnet denne luksusen på alles bord i julen?

Vi skal prøve å ikke gå rundt grøten, men må en snartur innom vikingtiden. For mens nordmenn reiste rundt og sloss, skrev de kokebøker i Midtøsten på 900-tallet. I den eldste bevarte arabiske kokeboken, «Kitāb al-Ṭabīkh», finnes det svært gamle oppskrifter på risengrynsgrøt.

Hipstermat for de rike

Det finnes noen tidlige eksempler på at risengrynsgrøt ble servert i Norden. I den nye boken «Vår norske mathistorie – maten som formet oss» skriver Viestad at risengrynsgrøt ble servert på et slott i Malmö julaften i 1531, trolig til Christian III som var konge av Danmark og Norge.

«Det var definitivt ingen fattigmannsrett, for den inneholdt – i tillegg til risen – også to pund rosiner og et halvt pund mandler pluss den tids rådyre pulver, 1500-tallets kokain: sukker», skriver Viestad.

På 1700-tallet fikk den «alminnelige overklassen» klørne i risgrøten, ifølge Viestads bok. Vi slår på tråden til historiker Ragnhild Hutchison som har denne tidsperioden som spesialfelt. Hun er forsker i prosjektet FoodStories på Oslo Met.

– «Se så mye penger vi har, vi har fått ris helt fra Kina og India», utbryter Hutchison. På inn- og utpust forklarer hun at det å spise risengrynsgrøt var en måte å vise status på.

– På den tiden var ris en dyr og sjelden vare. Den måtte importeres fra Asia, og det var kun de rikeste som hadde råd.

I tillegg til å vise at man var godt bemidlet, handlet det også om dannelse.

– Du utviste god smak når du spiste risgrøt. Du var dannet og oppdatert på internasjonale trender og kunne servere gjestene dine det nyeste av det nye. Risengrynsgrøt var kostbar «hipstermat».

Den en gang kongelige risgrøten serveres i papptallerken hos Jul i Vinterland i Spikersuppa. Foto: Maria T. Pettrém

En kjærkommen tradisjon

Utover 1800-tallet eksploderte mengden importert ris til Norge. Med dampskip ble den enklere å frakte, billigere og mer tilgjengelig, sier Hutchison.

Sosiolog Annechen Bahr Bugge anslår at risengrynsgrøten trolig havnet på høytidsbordene til «folk flest» omkring starten av 1900-tallet. Det begynte hos de kongelige, spredte seg til overklassen og videre til folket.

– Det er jo sånn motemekanismer sprer seg. De fornemme har alltid vært innovatørene. I høytidene serverte folk det fineste de hadde på bordene. Risgrøt, sammen med eksotiske tørkede frukter, krydder og mandler, var noe av det mest eksklusive du kunne få tak i, sier hun.

– Hvorfor tror du risgrøten fortsatt står på bordet i 2025?

– Den er blitt en kjærkommen tradisjon som vi setter pris på. Julen er preget av nostalgi og tradisjoner. Vi ser for eksempel at sosiale forskjeller forsvinner når man kommer til julekvelden. Da spiser fattig og rik likere enn de gjør resten av året.