Det var ikke mange norskeide slaveskip, men noen var det

Det er litt vanskelig å ta kritikken seriøst, fordi hun virker å være oppriktig opprørt over elementer som faktisk ikke er med i forestillingen. Hadde hun sett forestillingen, så hadde hun for eksempel fått med seg at slaveskipet Fredensborg ikke er «forestillingens omdreiningspunkt», slik hun påstår. Skipet Fredensborg er ikke en gang nevnt, og er heller ikke representert i form av rekvisitter eller scenografi.

Åpen

Forestillingen hevder ikke at det var mange norskeide slaveskip, men noen var det. Det første skipet som seilte med slavegjorte til Dansk Vestindia, ser ut til å være Den Forgylte Ørn. Skipet var eid av Cort Adeler fra Brevik sammen med hans kollega, dansken Markor Rodsten. På denne turen (1673) var skipet riktignok utleid til Vestindisk-Guineisk Kompagni. Skipet Cornelia, eid av et partsrederi i Bergen, var trolig det første norske skipet som gikk med slavegjorte – ikke til St. Thomas i Karibien, som det hevdes mange steder, men til den portugisiske plantasjeøya i Guineabukta, São Tomé, og til hollandske Curaçao i Karibien. Brødrene, fra Tønsberg, tilhørte kjøpmann Andreas Foyn. Skipet tok om bord 533 slavegjorte i Vest-Afrika. Haabet, som tilhørte skipsreder August Bøyesen i Christiania, tok inn 140 slavegjorte i 1800 og leverte 120 i Havanna på Cuba året etter. Disse skipene er heller ikke nevnt i forestillingen som Marianne Solberg ikke har sett.

Forestillingen hevder ikke at Norge var en kolonimakt. Norge som stat eksisterte jo ikke på den tiden. Det blir heller ikke påstått at Danmark og Norge var en union av likeverdige partnere eller at vi var i en personalunion, slik Marianne Solberg tilsynelatende tror at vi påstår. Når det gjelder begrepet Danmark-Norge så er det en moderne betegnelse, som har blitt et innarbeidet begrep i akademia. Også danske historikere bruker den betegnelsen om perioden det her er snakk om; Erik Gøbel og Benjamin Asmussen, bare for å nevne et par.

Det forestillingen derimot handler om, er hvordan norsk økonomi ble en del av en kolonial økonomi utover 1700-tallet og hvordan norske varer ble brukt til å bytte til seg slavegjorte på Guineakysten og om nordmenns deltagelse i denne handelen; som kapteiner og sjøfolk på slaveskip, som guvernører, byfogder, kommandanter, ledere i handelskompaniene og som plantasje-eiere i Dansk Vestindien, og om fremveksten av nye industrier i Norge, som sukkerraffinerier, tobakkspinnerier og bomullstrykkerier.

København var naturligvis rikets sentrum, og kongemakten var dansk. Byen huset de ostindiske auksjonene, de fleste sukkerraffineriene, og det var her handelskompaniene hadde sine hovedkvarterer. Fra København ble det spredte koloniriket administrert. Likevel var nordmenn og det norske samfunnet i stor grad involvert i koloniøkonomien og hele koloniprosjektet, på samme måte som islendinger, færinger og de Solberg kaller «nordtyskere» fra hertugdømmene Slesvig og Holstein. På tilsvarende vis deltok finner i Sveriges kolonialprosjekter, og skotter og irer i Storbritannias. Ingen seriøse historikere vil benekte dette.

Hvis det er noen som ønsker mer utfyllende informasjon om tematikken og forestillingen så er dere hjertelig velkommen til Teatersalong i Kilden, tirsdag 29. oktober. I panelet er forestillingsdramaturgen Deise Faria Nunes, forfatter Roar Løken og meg selv, forestillingens regissør.

Jeg kan også anbefale en førsnakk med Finn-Einar Eliassen, professor emeritus i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge, fredag 1. november i Kilden. Eliassen er nå aktuell med boken En kort introduksjon til Danmark-Norge som kolonimakt (2024).